[ Startside ] [ Sakramentene ] [ Påske ] [ Peter og Paulus ] [ Messen ] [ Kristne tegn ] [ Jul ] [ Informasjon ] [ Jesus ] [ Maria ] [ Bønn ] [ I kirken ] [ Helgener ] [ Den hellige Ånd ] [ Bibelen ] [ Arken ]

DEN HELLIGE BERNADETTE SOUBIROUS

(1844-1879) minnedag: 16. april   Skytshelgen for gjetere Den hellige Marie-Bernarde Soubirous ble født den 7. januar 1844 i Lourdes, en by i Pyreneene. Familien og vennene kalte henne bare Bernadette. Hun var den eldste av seks søsken. Faren var en fattig møller, og de bodde i en mørk og fuktig kjeller i et tidligere fengsel. Som 14-åring fikk hun dårlig helse. Hun var liten av vekst og veldig følsom. Hun kunne verken lese eller skrive, og hun klarte aldri å huske katekismeleksene, og derfor hadde hun ennå ikke gått til første kommunion. Men hun var en god jente, hjelpsom og lydig og snill mot sine yngre brødre og søstre. Hun elsket Gud, og hun forsøkte å lære alt hun kunne om Ham.   Den sykelige Bernadette hadde fått kolera under epidemien i 1854, og det forverret astmaen og de andre sykdommene hun led av, og derfor måtte hun holdes borte fra kulde og hardt arbeid. Likevel fikk hun lov til å gå ut for å samle ved. Torsdag den 11. februar 1858 var en kald morgen, og veden til familiens komfyr hadde tatt slutt. Da ble Bernadette sendt ut for å sanke ved sammen med to noe yngre jenter, lillesøsteren Antonia og en venninne. De gikk forbi klippen Massabielle («stor klippe» på den lokale dialekten) ved elven Gave, og de to andre bestemte seg for å krysse en bekk. Vannet var kaldt ,og Bernadette ønsket ikke å bli våt på føttene. Hun satte seg ned for å vente på de to andre.   Da hørte hun plutselig en raslende lyd i trærne like ved. Da hun så opp, så hun en skikkelse i en kløft eller grotte i klippen. Bernadette beskrev henne senere som en vakker ung kvinne, ikke høyere enn henne selv, kledd i hvitt med et lyseblått tøybelte og med et hvitt slør på hodet som falt over skuldrene og helt ned til bakken. På føttene hadde hun to vakre gylne roser. Hun holdt hendene sammen, og fra hennes høyre arm hang en rosenkrans - som også Bernadette hadde i lommen. Skikkelsen syntes å invitere henne til å be. Hun knelte ned og tok frem rosenkransen, og «damen» fulgte henne gjennom fem dekader, og deretter forsvant hun.   Om kvelden fortalte Bernadette moren om det hun hadde sett, men moren sa at datteren hadde sett et spøkelse og forbød henne derfor å gå tilbake til grotten. Bernadette fortalte det hun hadde sett til soknepresten sin, men han trodde det bare var tull. Etter noen dager fikk hun lov av faren til å gå tilbake til grotten. Skikkelsen viste seg på nytt for henne da hun ba rosenkransen, men de andre barna som var sammen med henne, så ikke noe.   Ingen trodde på historien hennes, men likevel tok noen henne tilbake dit fire dager senere, torsdag den 18. februar. Da snakket skikkelsen for første gang til henne på den lokale dialekten og ba henne komme tilbake hver dag i to uker. Bernadette fortalte at hun sa: «Kom hit hver dag i to uker. Jeg lover ikke å gjøre deg lykkelig i denne verden, men i den neste». Bernadette gjorde som kvinnen sa og begynte å besøke grotten hver dag. Hun fortalte andre om åpenbaringene, og etter hvert fulgte en stadig større folkemengde henne til stedet.   Søndagen etter ble Bernadette fulgt av en skeptisk lege, som tok pulsen på henne idet hun falt i transe. Hun ble grundig utspurt av ulike lokale tjenestemenn, som ikke trodde på det hun fortalte. I løpet av de neste dagene vokste likevel folkemengden til flere hundre mennesker. Onsdag den 24. februar fikk hun det neste budskapet: «Bot! Bot! Bot! Du skal be for syndere. Gå og kyss bakken for omvendelse av syndere. Gå og drikk ved kilden og vask deg i den. Du skal spise de urtene som vokser der». Det var ingen kilde i grotten, men dagen etter skrapte Bernadette i jorden der åpenbaringen hadde vist, og det begynte å sive ut sølevann. Snart ble vannet så klart at hun kunne vaske hendene i det og drikke av det. Vannet strømmet snart ned i elven Gave, og det har det gjort hele tiden siden, nå i en mengde av 120.000 liter i uken.   Dagen etter kom det ingen åpenbaringer, og Bernadette skuffet en folkemengde på 4.000. Men mengden vokste, og under den trettende åpenbaringen tirsdag den 2. mars kom det neste budskapet: «Gå og fortell prestene at folket må komme hit i prosesjon og bygge et kapell her». Torsdag 4. mars var den siste dagen i de to ukene Bernadette hadde blitt bedt om å komme, og da var folkemengden vokst til 200.000.   Torsdag den 25. mars spurte Bernadette «damen» hvem hun var, og hun svarte, igjen på dialekt: Que soy èra Immaculado Councepciou - «Jeg er den uplettede Unnfangelse». Bernadette skjønte ikke hva dette betydde, men hun gjentok ordene inni seg til hun kunne dem utenat. Hun fortalte det senere til soknepresten, som skjønte hva det betydde og ble svært overrasket. Han begynte å tro at Bernadette virkelig hadde sett Jomfru Maria.   Det skjedde en ny åpenbaring den 7. april, som var onsdag i påskeuken, mens den attende og siste skjedde den 16. juli, festen for Jomfru Maria av Karmelberget. Da hadde de lokale myndighetene sperret av området rundt grotten, og Bernadette så kvinnen, «like vakker som alltid», fra den andre bredden av Gave. Maria lovte ikke i noen av åpenbaringene at syke mennesker som besøkte stedet, skulle bli helbredet.   Noen av åpenbaringene fant sted mens det var mange mennesker til stede, men ingen andre enn Bernadette sa senere å ha sett eller hørt «damen».   Familiens situasjon forbedret seg etter åpenbaringene, for folk sørget for at faren fikk seg arbeid. Men i noen år led Bernadette mye under mistenksomhet, og hun ble plaget, presset og kryssforhørt av folk som ikke trodde på det hun hadde fortalt. Likevel var det mange som trodde på henne. I folkemeningen ble hennes historie snart bekreftet gjennom flere bemerkelsesverdige helbredelser av mennesker som hadde besøkt helligdommen og drukket av eller badet i vannet fra kilden. En blind mann hadde fått synet igjen da han vasket ansiktet i vannet.   For å unnslippe de fiendtlige og de nysgjerrige menneskene søkte hun i 1861 tilflukt hos nonner i fem år, men folk fant fram til henne der også. Den 7. juli 1866 sluttet hun seg til novisiatet til De Barmhjertige Søstre. Mange av nonnene trodde heller ikke på alt hun fortalte at hun hadde opplevd. En av nonnene sa: «Å! Hun var bare en liten bondepike. Hvis den hellige Jomfru hadde ønsket å vise seg for noen i verden, ville hun vel ikke ha valgt en slik enkel, uvitende bondejente i stedet for en vis og dydig nonne?» Bernadette sa at hun ble knust som et hvetekorn.   I likhet med så mange av dem som reiser til Lourdes, var Bernadette ofte syk, for hennes astma ble stadig verre. Fra 1875 var hun aldri frisk, og hun fikk tuberkulose i skjelettet, noe som ga store smerter. Det fortelles en historie om en søster som lette etter Bernadette, og til slutt fant henne til sengs. Da spurte hun spydig hva hun gjorde der. Bernadette svarte: «Jeg passer mitt arbeid». «Og hva skulle det være?» Bernadette svarte: «Jeg passer mitt arbeid med det å være syk».   Til slutt ble hun så syk at hun døde. Det var den 16. april 1879 i Nevers, 35 år gammel. Hun ble gravlagt på klosterets kirkegård. Etterhvert ønsket man å finne ut om hun kunne være salig, og da måtte de åpne graven hennes. I september 1909, fant man hennes legeme uten spor av forråtnelse, mens likkledet var råttent og et kors var rustent. Nå hviler Bernadette i en kiste av gull og krystall i klosterkapellet i Nevers, iført sin svarte ordensdrakt, med hodet bøyd og hendene foldet over hjertet.   Det som skjedde i 1858 gjorde Lourdes til et av de største valfartssteder noensinne i hele den kristne verden. Men det var en utvikling som Bernadette ikke tok del i. Hun var ung og fattig, men det var hun som mottok budskapet, og ikke Kirkens menn.