[ Startside ] [ Sakramentene ] [ Påske ] [ Peter og Paulus ] [ Messen ] [ Kristne tegn ] [ Jul ] [ Informasjon ] [ Jesus ] [ Paven ] [ Tro ] [ Maria ] [ Bønn ] [ I kirken ] [ Helgener ] [ Den hellige Ånd ] [ Bibelen ] [ Arken ]
Dåp i nød
Den Hellige Ånd gir mot, visdom og råd. Erfaringen til denne jenta viser det:
Mot strømmen
Manuela går på skolen. Noen i hennes klasse er troende, men de fleste ikke. Kanskje tror de på horoskop, på magi og lignende... Noen barn er nokså aggressive og litt rasistiske. De ser ikke at de ulike raser og kulturer kan være til berikelse for hverandre. De ser heller på det som noe som irriterer dem og som begrenser deres frihet.
En dag på skolen snakket vi om menneskerettigheten og rasisme. Det ble en ivrig diskusjon i klassen. Jeg sa at alle mennesker har de samme rettighetene, også de som kommer fra en annen kultur eller et annet land. Gud som er vår Far, elsker hver og en like mye. Mine klassekamerater forsto meg ikke og jeg ble angrepet. Det nyttet ikke å fortsette diskusjonen, og derfor sa jeg ikke noe mer. Samtidig følte jeg at jeg ikke kunne la mine klassekamerater fortsatt ha en slik negativ overbevisning. Jeg tenkte at jeg kunne skrive til dem. Venninnene mine frarådet meg dette fordi de andre sikkert ville bli enda sintere.
Men jeg lyttet til en indre stemme i meg (den Hellige Ånd) som sa at jeg skulle gjøre det allikevel. Jeg visste også hva jeg skulle skrive: Jeg vil ikke krangle med dere, bare fremlegge mine ideer. Det kunne være interessant å snakke om dette i ro og fred. I pausen gav jeg brevet til de andre og mitt hjerte banket, men jeg stolte på Gud.
Jeg så at de leste brevet og... de lo av meg.
Jeg ble veldig lei meg. Men så tenkte jeg at Gud sikkert ikke ville glemme meg.
Nokså uventet kom en fra min klasse mot meg og ga meg et svarbrev.
Jeg var litt redd for å lese svaret og torde først ikke åpne det. Men svaret var en overraskelse. Hun skrev at hun ikke lenger ville krangle i klassen og at hun nå ville forsøke å være mer tolerant og forståelsesfull.
Jeg ble kjempeglad. Det var ikke en vanlig glede, men noe som kom fra Gud! Når jeg viste brevet til min venninne ble hun like forbauset og sa: At du greier å løse slike problemer! Jeg visste at det var Gud, den Hellige Ånd, som hjalp meg og klassekameraten min. Fra denne dagen av kan jeg alltid si min mening i klassen og bli respektert for det.
Katarina var en jente på 22 år. Hun pleide å besøke familier som hadde det litt tøft. Hun fikk ikke betaling for det, men hadde lyst til å hjelpe andre. Hun var ung og hadde masse energi.
En vinterkveld det var surt og kaldt ute, satt Katarina hjemme. Tilfeldigvis kikket hun ut av vinduet, og så en mann som plutselig kom løpende over gaten. Mannen hun så på gaten var Håvard. Han var far til en familie som bodde noen gater unna henne. Sist gang hun var på besøk hos dem var den lille jenta deres ikke bra. Faren så veldig bekymret ut. Hun skjønte at noe måtte ha skjedd. Hun tok raskt på seg jakken og sprang ut døren.
Da Katarina nå så Håvard, tvilte hun ikke et øyeblikk på at det var noe galt med ett av barna. .Håvard lyste opp da han så Katarina komme ham i møte. Han stoppet og pustet tungt. "Min datter…" fikk han bare sagt. Sammen løp de hjem til ham. De hadde to gutter fra før og nå var han stolt over at han også hadde fått en datter. Det var datteren på tre måneder som var blitt syk, fortalte han mens de løp mot huset. Han var redd for at hun ikke hadde det varmt nok når det var så surt og kalt ute. Derfor hadde han plassert vuggen nær peisen. Katarina sa at barna også kunne få det fòr varmt, og rådet dem til å gå til legen.
Katarina fikk vite at Håvard hadde gått med datteren til legen, men at legen ikke var hjemme. Derfor gikk han tilbake og tenkte at det kanskje ikke var så farlig allikevel. Men hjemme ble barnet bare enda mer slapt. Katarina så det for seg. Et syk barn, helt gjennomsvett av varme, båret ut i det sure været. Kanskje var hun heller ikke varmt nok kledd i forhold til varmen ved peisen…
Da de kom inn i huset satt moren med barnet på armen og gråt. Katarina skjønte med det samme hun så dem at barnet var døende. Hun så på Håvard. Han skjønte det også. "Du må døpe henne", sa han med en lav, men bestemt stemme. Deretter hentet han en skål med vann.
"Hva skal hun da hete?"
"Vi kaller henne for Katarina", bestemte de der og da.
Katarina ble helt rørt da hun for første og kanskje siste gang i sitt liv øste vann tre ganger over barnets hode, og sa ordene: "Katarina, jeg døper deg i Faderens og Sønnens og den Hellige Ånds navn."
"Amen", sa foreldrene.
De kysset barna.
En lite øyeblikk satt de der, stille. Det var som om himmelen plutselig var så nær.
Så ble ansiktet til lille Katarina helt hvitt. Livet gikk ut av henne.
Langsomt begynte tårene å renne. Samtidig føltes det ikke bare vondt.
De tente et lys. Nå var hun hos Gud, det visste de.
OBS: Det er godt at når noen er i dødsfare kan hvem som helst døpe dem hvis det bare skjer på rett måte. Det vil si at den som døper sier: "NN (navnet), JEG DØPER DEG I FADERENS OG SØNNENS OG DEN HELLIGE ÅNDS NAVN. AMEN", mens man heller vann tre ganger over hodet på den som døpes.
[ Startside ] [ Sakramentene ] [ Påske ] [ Peter og Paulus ] [ Messen ] [ Kristne tegn ] [ Jul ] [ Informasjon ] [ Jesus ] [ Paven ] [ Tro ] [ Maria ] [ Bønn ] [ I kirken ] [ Helgener ] [ Den hellige Ånd ] [ Bibelen ] [ Arken ]