Du skal ikke misbruke Herren din Guds navn
"Å, der sa hun det igjen". Tanten til Grete var kommet på besøk, og nå satt hun i stuen og pratet og drakk kaffe med moren til Grete. "Å, der sa hun det enda en gang", Grete skvatt til. Hver gang tanten hennes ble litt overrasket over noe moren til Grete sa til henne, ropte hun på Gud; "Herre Gud!" sa hun da. Men Grete forstod at hun ikke bad til Gud, hun mente tydeligvis ikke noe med det, for hun fortsatte ikke å be til Gud, bare pratet videre med moren til Grete.
Grete hadde lært om de ti bud i katekesen, og det annet bud husket hun: Du skal ikke misbruke Guds navn. Grete ville gjerne forklare tanten at Gud ikke ville at man skulle rope på ham uten at man mente noe med det, og hun fikk en idé. Hun husket historien om Peter og ulven.
Peter var gjeter. Han passet sauer så ikke ville dyr skulle komme og ta sauene. En dag han var oppe i fjellet og passet sauene, ville han tulle med folkene i bygda. "Ulven kommer, ulven kommer!", ropte han. Og menneskene i bygda hørte ham og sprang opp for å hjelpe ham mot ulven. Men da de kom opp, stod bare Peter og lo av dem, og menneskene måtte gå ned igjen.
En stund etter gjorde Peter det samme en gang til; "Ulven kommer, ulven kommer!", ropte han. Og menneskene løp opp igjen, men da de kom opp, var det ingen ulv der, bare Peter som stod og lo av dem. Menneskene gikk irriterte ned igjen.
Men så kom virkelig ulven. "Ulven kommer, ulven kommer", ropte Peter, men nå var det ingen i bygda som kom opp til ham. "Han bare tuller med oss én gang til, nå lar vi oss ikke lure", sa de til hverandre. Peter ropte, men ingen dukket opp, og snart hadde ulven drept alle sauene hans.
Grete ville gjøre det samme med tanten. Hun stod på kjøkkenet og så ropte hun ganske høyt: "Tante Anne, tante Anne!" Hun hørte at tanten kom, og snart stod hun i kjøkkendøren. "Ja, hva var det Grete?" spurte tanten, hun smilte. "Nei, det var ingen ting," sa Grete. "Å!" sa tanten, og gikk inn i stuen igjen.
Litt senere ropte Grete igjen: "Tante Anne, tante Anne!". Tanten skyndte seg ut til Grete igjen. "Ja, hva var det", sa tanten, hun smilte ikke så mye denne gangen. "Nei, det var ingen ting", sa Grete. "Ikke tull sånn da", sa tanten, og Grete hørte at hun var litt irritert i stemmen. Tanten gikk tilbake til stuen igjen.
Enda en gang ropte Grete fra kjøkkenet: "Tante Anne, tante Anne!" Nå hørte hun at både tanten og moren kom. "Ja, Grete," sa moren hennes, "tuller du med tante igjen?" Moren så ganske streng ut. "Jeg tuller egentlig ikke," sa Grete, "jeg ville bare vise hvordan Gud må ha det hele tiden, når tante roper på ham uten å mene noe med det. Tanten til Grete så litt overrasket ut. "Hva mener du Grete?" sa hun. "Jo, du sier "Herre Gud" hele tiden, og så ber du ikke til Gud allikevel." Tanten til Grete rødmet, og hun svarte ikke. Moren hennes sa bare: "Grete da." Og de gikk ut i stuen igjen. Men Grete hørte ikke at tanten hennes ropte på Gud uten å mene noe med det flere ganger den dagen.