[ Startside ] [ Sakramentene ] [ Påske ] [ Peter og Paulus ] [ Messen ] [ Kristne tegn ] [ Jul ] [ Informasjon ] [ Jesus ] [ Paven ] [ Tro ] [ Maria ] [ Bønn ] [ I kirken ] [ Helgener ] [ Den hellige Ånd ] [ Bibelen ] [ Arken ]
Herren inviterer oss til måltidet
Vanligvis starter messen med en sang: det er en måte å be på: alle stemmene i menighetene blir ett! Noen ganger er det en dirigent som dirigerer sangene, det kan være et eget kor, orgel osv.
Korsets tegn viser tydelig at de kristne er samlet i Guds navn: Jesus har lært oss at han er Far, Sønn og Hellig ånd; i hans navn er vi døpt. (Messen avslutter også med korsets tegn).
Presten og menigheten legger frem et ønske: Herren være med dere. Og med din ånd!. De gjør det samme når Evangeliet skal leses i begynnelsen av eukaristien og før velsignelsen.
Herren samler oss, og vi er glade for å være der. Vi bekjenner også vår synd, dvs. At vi mangler kjærlighet til Gud, til medmennesker og til oss selv.
Presten tilgir oss i Herrens navn.
Ha miskunn med oss:
Jesus er trofast mot oss; det er han som frir oss fra synd.
I advent og fastetiden synger vi ikke Gloria
Ære være Gud:
vi ærer Gud for all den kjærlighet han gir menneskene. Han har vært nær oss siden den dag Jesu kom for å dele våre liv.
Amen:
Dette ordet er hebraisk og det er vanskelig å oversette til norsk, men ved å si amen mener vi: "det er sant". Vi vil uttrykke at vi står for det vi sier og hører i messen. At vi ønsker å gjøre det vi sier. Amen sier vi omtrent 12 ganger i løpet av mesen.
Herren hjelper oss til å forstå Bibelen
Hver søndag, har du muligheten til å høre:
En lesning hentet fra Det gamle testamente, dvs. en del av Bibelen fra før Jesu tid.
Salme:
Det er en bønn fra Bibelen. Det finnes 150 salmer. Jesus ba også salmene.
En lesning fra apostlenes brev, ofte fra Paulus, eller Apostlenes gjerninger
Halleluja:
Det er et hebraisk ord som betyr "lovsyng Herren". I fastetiden synger vi det ikke: vi venter til påskefesten.
En lesning fra et av de fire evangeliene: Matteus, Markus, Lukas eller Johannes.
Evangeliet er spesielt viktig: det er Jesus selv som snakker til oss. Det er derfor vi lytter til det stående. Presten tar Jesu plass i messen og leser evangeliet.
I begynnelsen av evangeliet, på samme tid som du svarer "Ære være deg Herre", gjør du korsets tegn på pannen, på leppene og på hjertet for å be om at denne lesningen skal sette seg i minnet, for at du skal snakke og elske slik Herren vil det.
Prekenen:
Det er kommentarer til lesningene.
Å si "Trosbekjennelsen" er å legge frem hva vi virkelig tror på. Å tro på Gud, det er å ha tillit til Ham.
Hver søndag og hver festdag som jul, alle helgen, sier de kristne at de tror på Gud, Far, Sønn og Hellig Ånd og at de tror på Kirken.
Teksten til trosbekjennelsen stammer fra det 4. århundre etter Kristus: det er kjennetegnet på de kristne. Det er et kort sammendrag av vår tro.
Credo:
På norsk vil dette si "Jeg tror".
Den universelle bønnen, er hele menighetens bønn: man ber for Kirkens
liv, for verden, for de ulykkelige, for menneskene som er i messen…
Vanligvis ber vi:
For Kirken, for paven, biskopen, prestene, diakonene: for at Herren skal hjelpe dem og fylle dem med glede slik at de kan være forbilder for kirken og de kristne.
For verden, for de som styrer landene, for de som gir sin tid for andre, for de som ønsker å skape fred: at Herren gir dem mot og styrke.
For de som lider, for de som er syke, for de ensomme, for de sultne, for de som er redde, for de som er i fengsel: at Herren gir dem hjelp og trøst.
For vår kristne fellesskap, for oss selv, for de som er rundt oss, for våre familier og venner: at Herren gjør oss trofaste i den troen vi har fått ved dåpen og at han gjør oss til gode vitnesbyrd for Kirken.
Herren deler Livets brød med oss
Skjærtorsdag, kvelden før han døde, samlet Jesus vennene sine i Jerusalem for å feire påskemåltidet med dem: før jødene var det minne om da de ble fri fra fangenskapet i Egypt. Etter hvert forstår apostlene at det er Jesus som er den sanne frigjøreren: en gang for alle skaper han et bånd mellom Gud og menneskene.
"Gjør dette til minne om meg" sa Jesus den kvelden: det er det vi gjør hver eneste messe.
Det er Gud som er skaperen av alle ting, hele universet: alt vi har kommer fra Ham: I denne delen av messen minnes vi det og takker Ham.
Brødet og vinen som brukes i messen representerer hele vårt liv: vårt arbeid, vår utrygghet og gleder, med alt vi gjør for å elske Gud og vår neste.
I gamledager tok menigheten med seg grønnsaker, egg osv., samtidig med brødet og vinen: etterpå ble det gitt til presten og de fattige. I dag gir vi kollekt, dvs. vi gir penger som også kommer fra vårt arbeid (eller våre foreldres): det gis til presten og de fattige.
Slik som da Evangeliet blir lest, begynner den eukaristiske bønn som en dialog (samtale) mellom presten og menigheten. Som de andre kristne, er presten også døpt; men den dagen han ble presteviet ga biskopen han en helt spesiell oppgave i å feire messen og dele Herrens måltid med menigheten.
Det er det største øyeblikket for en kristen som begynner. Eukaristi kommer fra et gresk ord. Det betyr "action de grace". Å feire messen det er å takke Gud for alle hans gjerninger: i innledningen til messen nevner man noen grunner til å takke Gud, og listen kunne vært veldig lang!
Idet vi takker Herren, nærmer vi oss Ham.
Hellig, hellig, hellig:
På latin vil dette ordet si "absolutt perfekt". Derfor er det bare Gud som man kan si dette om: Han ønsker å dele sin hellighet med ham og være lykkelig med Ham.
Hosanna:
Kommer fra hebraisk og vil si: "Vi ber deg: frels oss!". Det er både enn bønn og en akklamasjon(????).
Nå kommer vi til et viktig punkt i messen: ved bevegelsene og ordene som kommer fra presten, så er det Jesus selv som gjør slik han gjorde skjærtorsdag: brødet vi har båret frem skal virkelig bli Jesu legeme; vinen vi har båret frem, skal virkelig bli Jesu blod.
Man kan spørre seg om hvordan det egentlig er mulig. Og du skal ikke synes det er dumt å stille dette spørsmålet. I dette øyeblikket legger presten sine hender over brødet og vinen (da blir det en skygge over det!) og ber Den hellige ånd om å gjøre det som vi umulig kan klare uten Ham.
Det er skildringen du kan finne igjen for eksempel i Markus evangeliet (Mark 14, 22-25).
Vi kaller denne bønnen for konsekrasjonen: mens vi ser på brødet og vinen som
Presten hever slik at vi skal se det tydelig, vet vi at det er virkelig Jesu Kristi legeme og blod han viser. Og når vi har sett det, bøyer vi oss i respekt (evt. klokkene ringer).
Offergave:
I evangeliet sier Jesus til oss: "Ingen har kunnet ta fra meg livet: jeg gir det selv." Vi sier at Jesus ga seg selv for å være vår offergave. Jesus ga sitt liv på korset i kjærlighet til oss.
På Det gamle testamentets tid ofret man dyr til Gud. Det viste menneskenes ønske om å gi seg til Herren. I messen gir Jesus seg slev og ber oss om å gi av oss selv: vi skal være offergaver.
Vanligvis når vi minnes noe, tenker vi på hendelser som har skjedd før. I messen minnes de kristen hendelsen som forandret alt: Jesu død og oppstandelse. Å minnes som han har sagt oss, er denne hendelsen alltid aktuell: i dag er Jesus der, oppstått, og han viser oss vei til sin Far. Han viser oss veien for vår fremtid.
Når vi mottar kommunion, blir vi kristne til ett legeme, en enste enhet. Det er derfor vi sier at Kirken er "Jesu legeme" (1. Kor 12, 27). Også i messen minnes vi alle de som former legemet: paven, biskopen i vårt bispedømme, alle kristne, helgener som har levd før oss.
For å leve dette trenger vi at Den hellige ånd hjelper oss: vi ber om det slik vi gjorde før konsekrasjonen.
Enda en gang, som i begynnelsen av messen (korsets tegn), som en bekreftelse på troen, sier presten at Gud er Fader, Sønn og hellig Ånd.
På slutten av denne lange bønnen sagt av presten, sier vi høyt og tydelig AMEN: vi går til kommunion, vi er enig i alt det som nettopp har skjedd i Guds navn.
Faderen og sønnen er forenet i Den hellige ånd. De kristne er også samlet ved Ånden: det er Han som gjør dem troende, det er Han som får dem til å be slik Jesus lærte sine disipler en dag de sa til ham at de ikke kunne be.
Dette er ikke en hvilken som helst bønn: den kommer til oss fra Jesus selv. Derfor bør vi be den ofte.
Brødet Gud gir oss er selvfølgelig den eukaristien som vi snart skal motta, men Jesus har lært oss at "å gjøre Faderens vilje er et måltid" (Joh 4, 33-34)
Vi kan gi hverandre fredshilsen: vi mottar Guds fred for å dele den.
Fred:
Det er ikke bare fravær av krig eller krangel. Fred er en gave fra Jesus Kristus: det er å være fullstendig lykkelig, slik Gud vil det ved sin rettferdighet. Det er bare når vi mottar denne gaven fra Gud at vi kan være med å skape fred og fellesskap.
Herren vil gjøre oss til vitnesbyrd
Feiringen av messen er nesten slutt: vi skal dra hjem til våre vaner og interesser. Men eukaristien har gitt oss styrke og hjelper oss til å se klarer i våre liv: vi har mottatt oppgaven å være kristne i verden, oppgaven å elske vår neste som oss selv og elske Gud.
Det er bare ved Guds makt, Fader, Sønn og Hellig ånd at vi klarer det: Gud velsigner oss!
I hans navn sender presten oss: det fyller oss med glede.
Etter messen
Når du kommer hjem igjen til deg selv kan du tenke tilbake på hav du har sett, hørt eller gjort i løpet av messen. Kanskje kan du prate om det med familien din.
Du kan også be noen bønner.
Du kan forsøke å gjøre enda bedre Guds vilje og elske enda mer menneskene rundt deg.
Ikke glem:
"Herren er med deg!"
[ Startside ] [ Sakramentene ] [ Påske ] [ Peter og Paulus ] [ Messen ] [ Kristne tegn ] [ Jul ] [ Informasjon ] [ Jesus ] [ Paven ] [ Tro ] [ Maria ] [ Bønn ] [ I kirken ] [ Helgener ] [ Den hellige Ånd ] [ Bibelen ] [ Arken ]