Da Håvard kom hjem fra skolen, rakk han bare å spise én skive brød. Han hadde avtalt å møte vennene sine i akebakken der de pleide å ake nesten hver eneste dag. Akebakken lå rett ved huset til Håvard. Både Håvard og vennene hans syntes godt at bakken kunne ha vært litt lenger og brattere, men samtidig var det jo bra at alle hadde kort vei dit.

Da Håvard kom frem til bakken med akebrettet sitt, var de andre allerede kommet. De satte seg på brettene og fór nedover bakken. Svisj! Noen sekunder senere var de nede, og de reiste seg fra brettene for å gå opp igjen. Da var det Trond fikk en idé. "Dere", sa han, "Borte ved huset til Otto er det en kjempelang bakke, vi drar bort dit og aker isteden." "Ja, kjempe bra", sa de andre. "Men jeg må si fra til moren min først", sa Håvard. Håvard løp inn i huset. "Mamma", sa han, "jeg blir med bort til Otto og aker, er det greit?" "Men går ikke den store hovedveien nederst i den bakken?" spurte moren hans. Håvard tenkte seg om, jo, det gjorde den. "Det er farlig å ake i den bakken, Håvard, det kan jeg ikke gi deg lov til", sa moren. Håvard ble litt skuffet, men han skjønte jo også hvorfor moren sa nei. De kunne jo ake rett ut i veien og bli påkjørt av en bil.

Håvard gikk tilbake til de andre for å fortelle at han ikke kunne bli med. "Kom allikevel", sa Trond, "moren din ser ikke om du blir med." "Ja, kom allikevel", sa de andre. Håvard tenkte seg om. Moren hans kunne jo ikke se dem fra vinduet, men han pleide jo å gjøre som hun sa. "Kom", sa de andre. "Ok", sa Håvard. Han tok akebrettet og fulgte med dem, men han hadde ikke så god følelse inne i seg.

De akte ned bakken hos Otto flere ganger. Tredje gang kom Håvard opp til toppen av bakken før de andre, han satte utfor mens de andre stod midt i bakken. Det gikk fort nedover. Da han nesten hadde nådd veien, hørte han stemmen til Otto: "Håvard, Håvard, pass deg. Bil!" Håvard så seg til siden, der kom det en bil på veien, den ville helt sikkert treffe ham dersom han fortsatte ut i veien. Håvard kastet seg av akebrettet rett før han nådde veien. Bilen suste forbi og tutet lenge.

Etterpå var det ikke så morsomt å ake lenger, alle bestemte seg for å gå hjem. Håvard grudde seg litt til å komme hjem, tenk om moren hadde sett at han hadde gått bort til bakken hos Otto allikevel.

Da han kom hjem, spurte moren ham: "Hadde dere det fint, Håvard?" Håvard kjente at han hadde en klump i maven. "Ja", sa han bare. Moren hadde visst ikke sett noe. Allikevel var ikke Håvard ordentlig glad. Hele kvelden satt han på rommet sitt og prøvde å lese i en bok som han vanligvis likte å lese i. Da han skulle legge seg, kom moren hans inn på rommet hans for å be aftenbønn med ham som hun pleide. "Du har vært så stille i kveld, Håvard", sa hun, "er det skjedd noe?" Håvard kjente at han ble varm i hele kroppen. Dette var vanskelig, han måtte bare si det. "Mamma, sa han, "jeg må be om unnskyldning for noe." "Ja vel", sa moren. "I dag, da jeg ikke fikk lov til å gå bort til bakken hos Otto å ake, gikk jeg allikevel." Han så på morens ansikt, det så alvorlig ut, men så sa hun: "Det var dårlig av deg ikke å høre på meg, for det var ikke uten grunn at jeg ikke lot deg få lov til å ake i den bakken, det er virkelig farlig, men jeg er glad for at du sier det til meg nå, og ber om unnskyldning. Da kan jeg fortsatt stole på deg." Moren hans smilte faktisk. "Ikke tenk mer på det, Håvard, men ikke gjør sånt igjen." Faren til Håvard kom også inn på rommet, og de ba aftenbønn med Håvard og gav ham en god natt klem som de pleide. Håvard var veldig glad inne i seg for at han hadde bedt om unnskyldning, nå kunne alt være som før mellom ham og moren. Hun hadde jo også hatt rett, da hun sa det var farlig å ake i den bakken, han var jo nesten blitt påkjørt. "De var jo egentlig veldig gode venner, han og moren", tenkte han før han sovnet.

Dagen etter gikk ikke Håvard ut for å ake. Isteden ryddet han rommet sitt det fineste han kunne, nå skulle moren og faren hans bli skikkelig stolt over ham.

 

Mange mennesker prøver å skjule at de har gjort gale ting. For Gud kan man ikke skjule noe, han ser alt, og han blir lei seg dersom noen prøver å skjule det gale de gjør.

Jesus vil være vår beste venn, vi kan be ham om alt og snakke med ham om alle ting når vi ber. Det beste Jesus vet, er når noen kommer til ham og forteller ham når de har gjort gale ting og vært ulydige mot ham. Mange mennesker ba Jesus om tilgivelse da han gikk omkring på jorden, og mange mennesker gjør det fortsatt når de går til skriftemål hos en prest. Jesus tilgir oss alltid. Å tilgi mennesker er et av de viktigste oppdragene Jesus har, ja, Gud sier faktisk at han glemmer det gale vi har gjort når vi ber ham om tilgivelse. Når vi ber Gud om tilgivelse, gir han oss alltid en ny start, han stoler på oss igjen. Gud gir oss også styrke til å være lydige mot ham, den styrken gir den Hellige Ånd oss.

Her er en bønn om den Hellige Ånd du kan lære deg:

Kom, Hellige Ånd,

Fyll dine troendes hjerter,

Og tenn i dem din kjærlighets ild.

Amen.

 

[ Startside ] [ Sakramentene ] [ Påske ] [ Peter og Paulus ] [ Messen ] [ Kristne tegn ] [ Jul ] [ Informasjon ] [ Jesus ] [ Paven ] [ Tro ] [ Maria ] [ Bønn ] [ I kirken ] [ Helgener ] [ Den hellige Ånd ] [ Bibelen ] [ Arken ]