Hva er kroppens teologi?

Hva tenkte du når du leste denne tittelen? Teologi om kroppen? Det teologi har å si om kroppen? Du er unnskyldt om du tenker sånn, men det er faktisk det motsatte: kroppens teologi er ikke teologi om kroppen, men teologi av kroppen. Det handler ikke om hva Gud forteller oss om kroppen, men om hva kroppen forteller oss om Gud. 

Den tidligere pave Johannes Paul II, som først introduserte begrepet, kalte kroppen for «det femte evangelium». Her sier han noe så radikalt som at dersom vi ikke hadde Matteus, Markus, Lukas eller Johannes, så kunne vi likevel ha lest evangeliet direkte av kroppene våre. Evangeliet er rett og slett stemplet inn i kroppene våre. Hvordan det?

Evangelium betyr «den gode nyheten». Hva er den gode nyheten? Det er at Gud har gitt oss en gave, faktisk den største av alle gaver: han har gitt oss seg selv. Det er dette vi feirer hver gang vi mottar den hellige eukaristien i messen. Dette er den sentrale tanken i kroppens teologi: gaven – Guds selvhengivelse til mennesker. 

For å forstå kroppens teologi må vi først forstå en viktig ting om Gud. Vi kristne tror på én Gud, men vi tror ikke på en ensom Gud. Selv før han skapte mennesker har Gud aldri vært alene. Fra evighet er Gud tre personer: Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd, forent i fullkommen kjærlighet. Hvorfor skapte han da oss mennesker? Ikke fordi han manglet noe, men for å utbre denne kjærligheten ved å ha enda flere å dele den med. Gud skapte mennesker for å innlemme oss i den evige Treenighetens fullkomne kjærlighetsrelasjon. Det er dette som er Kirkens svar på spørsmålet om hvorfor vi er til: vi er skapt til forening med Gud. 

Men hva har dette med kroppen å gjøre? Poenget med kroppens teologi er at Gud skapte kroppene våre som et synlig fysisk bilde på denne evige foreningen. Det er forening som er nøkkelen til å forstå kroppene våre. Dette ser vi allerede i Første Mosebok når Gud skaper de første menneskene. Der står det: «Gud skapte mennesket i sitt bilde» (1 Mos 1,27). Mennesket er et bilde på Gud. Men det er ikke bare mennesket generelt som avbilder Gud. Det står også at han skapte dem «som mann og kvinne» og at «de to skal være én kropp». Det inngår også i gudsbildet at mennesket er to ulike kropper som kan bli én kropp i seksuell forening. Selve foreningen mellom mannen og kvinnen avbilder Gud. For Gud er en forening mellom personer. Samtidig peker denne foreningen på den evige forening mellom Gud og mennesker som han vil innlemme oss i.

Bibelen gir oss ulike bilder for å forklare relasjonen mellom Gud og mennesket. For eksempel: Gud er vår Far og vi er hans barn, Gud er hyrden og vi er sauene, Gud er kongen og vi er hans borgere, Kristus er vintreet og vi er grenene, osv. Men ett av bildene i Bibelen er viktigere enn alle andre, og det er relasjonen mellom mannen og kvinnen. I Efeserbrevet skriver Paulus følgende (og siterer Første Mosebok): 

«Derfor skal mannen forlate far og mor og holde fast ved sin kvinne, og de to skal være én kropp. Dette er et stort mysterium: jeg tenker på Kristus og Kirken» (Ef 5,31-32).

I Bibelen fremstilles Kristus som brudgommen og vi (Kirken) som hans brud. Paulus kaller dette for et stort mysterium. Mysterium er fra det greske ordet mysterion, som ble oversatt til latin som sacramentum, på norsk sakrament. Forholdet mellom mann og kvinne i ekteskap er i katolsk forståelse et sakrament. Pave Johannes Paul II kaller ekteskapet for «prototypen» for alle sakramentene. En prototype er det første eksemplaret av en ting man skal lage flere av, som fungerer som mønster eller modell for alle senere utgaver. Ekteskapet er prototypen fordi det er det første sakramentet kronologisk – det er gitt oss allerede ved skapelsen. Ekteskapet er også et mønster for de andre sakramentene. Alle sakramentene handler om foreningen mellom Gud og mennesket, men ekteskapet representerer denne foreningen på en direkte, konkret måte. Kroppen vår, fordi den er skapt til forening, minner oss om Gud, som er forening. Når vi ser på kroppene våre, om vi er mann eller kvinne, ser vi et foreningspotensial. Kroppen vår taler til oss om hva Gud er – forening – og om hva mennesket er – skapt til å være forent med Gud.

 

Det er tre ting, eller elementer, som inngår i den seksuelle foreningen mellom mann og kvinne som gjør at den kan være et bilde på foreningen med Gud. Hver av disse tre elementene peker på noe i vårt forhold med Gud. Det første elementet er at mannen og kvinnens kropper er komplementære. Det betyr at de utfyller hverandre, slik for eksempel en nøkkel og en lås er komplementære: en nøkkel ville ikke gi mening om det ikke fantes noe som heter en lås. Og en lås ville ikke gi mening om det ikke fantes noe som heter en nøkkel. På samme måte er det ikke mulig å forstå mannekroppen og kvinnekroppen sett i isolasjon fra hverandre. Mannekroppen henger ikke på greip uten at kvinnekroppen finnes, og kvinnekroppen henger ikke på greip uten at mannekroppen finnes. Dette fremgår av de rent biologiske fakta – vi trenger ikke guddommelig åpenbaring for å skjønne det: både mannen og kvinnen har organer i kroppen (kjønnsorganene) som kun kan utfylle sin fulle funksjon (å lage barn) når en kropp av motsatt kjønn er involvert. Mannen og kvinnen utfyller hverandre.

Og denne synlige fysiske komplementariteten er samtidig et bilde på noe evig og guddommelig, på relasjonen mellom Gud og mennesket. Mennesket er skapt for Gud og vi trenger Gud. Uten Gud gir ikke mennesket mening. Vi kan kun forstå hva det er å være menneske dersom vi tar Gud med i bildet. Komplementariteten er det første elementet i dette symbolbildet som peker på foreningen med Gud.

Det andre elementet i symbolbildet er gaven. Det at kroppene er komplementære gjør det mulig for mannen å gi seg selv som en gave til kvinnen, og for kvinnen å gi seg selv som en gave til mannen. De to kan bli én kropp i seksuell forening. Men hva består denne gaven i? Er det en gave av bare kroppen? Bare for et kort øyeblikk? En natt? Eller er det noe mer? Ifølge kroppens teologi er gaven en total gave, ikke bare av to kropper, men en total selvhengivelse av to personer til hverandre. Og en total gave er en gave som ikke kan tas tilbake. Det er en gave av hele seg, for hele livet. 

Den seksuelle foreningen mellom to personer er en total gave fordi denne fysiske gaven er et bilde på Guds gave til mennesket, nemlig hans totale selvhengivelse ved Jesu soningsdød på korset. Jesus ga alt, han holdt ikke noe igjen. For at vi skulle få leve, står det at Jesus «ga avkall på sitt eget, tok på seg tjenerskikkelse og ble mennesker lik… Han fornedret seg selv og ble lydig til døden, ja døden på korset» (Fil 2,7-8).

At den kroppslige gaven som mannen og kvinnen gir hverandre består av mer enn en kortvarig opplevelse av nytelse er innlysende også ut fra de rent biologiske fakta. For det naturlige resultatet av den kroppslige foreningen er ofte at et nytt menneskeliv blir til. Det tredje elementet i symbolbildet er altså fruktbarhet. Den totale selvhengivelsen mellom mannen og kvinnen innbefatter også deres fruktbarhet, deres kapasitet til å samarbeide med Skaperen i å skape nytt liv. Og fruktbarheten er også en del av dette symbolbildet som peker mot menneskets relasjon med Gud: Guds selvhengivelse til oss er også fruktbar. Når Gud gir seg selv til oss, skaper det nytt liv i oss. vi forblir ikke den samme, men vi blir forvandlet. I 2. Korinterbrev står det at «den som er i Kristus, er en ny skapning. Det gamle er borte, se det nye er blitt til!» I Kristus er vi blitt nye mennesker. 

Den seksuelle foreningen mellom mann og kvinne, som symbolbilde på menneskets forening med Gud, inneholder altså tre essensielle elementer: komplementaritet, gaven og fruktbarhet. Når ett eller flere av disse elementene uteblir, da er ikke lenger den kroppslige foreningen i stand til å fungere som et bilde på den evige foreningen med Gud. Dette er en forklaring av Kirkens seksualmoral i et nøtteskall.  

Den kroppslige foreningen mellom mann og kvinne er altså et rikt symbolbilde som har betydning langt utover det rent fysiske. Språk er også symboler. Vi kan tenke på den seksuelle foreningen som et språk, der mannen og kvinnen sier til hverandre: «Jeg gir meg selv til deg, totalt, uten forbehold, for resten av livet. Jeg er villig til å stå ved din side og oppdra det barnet som måtte komme som frukt av vår forening.» Selvfølgelig er det ikke alle par som mener dette når de har sex. Men det endrer ikke det faktum at det er det de sier. For det er ikke vi, men Gud, som har skapt sex og gitt den sin betydning. Akkurat som det er mulig å si noe uten å mene det, så er det mulig å ha sex uten å mene det. Men da lyver vi med kroppene våre. 

Hvis du sier ja til noe godt og vakkert, så innebærer det naturligvis å si nei til alt som er i konflikt med det eller ødelegger det. Når Kirken sier ja til denne innholdsrike, betydningsfulle oppfatningen av seksualitet, så må den naturligvis si nei til alt som ikke lever opp til den. 

Du må ikke tro at Gud ikke liker sex. Han har jo skapt det. Gud vil at vi skal ha masse sex, og at det skal være god sex. Men hva er god sex? Ikke den utarmede versjonen som dagens samfunn presenterer for oss, men den fullverdige, livsbejaende versjonen som Gud skapte, den som handler om total livslang selvhengivelse og bærer i seg muligheten for å skape nytt liv.

Skrevet av Erik Andvik

Bilder: Adobe Stock, Wikimedia Commons

Relevante nyheter

Ungdomsleir 2018, tatt med åpne armer

Sommerferie

Kontoret er ubemannet fra 13. til 17.juli. Vennligst send mail til nuk@nuk.no om det skulle være noe. Vi skal prøve å svare så snart kontoret er bemannet igjen. God sommer!    Hilsen Norges Unge Katolikker     les mer »

Ukategorisert