Katolikk med et personlig forhold til Jesus?

Du har kanskje hørt noen av våre protestantiske brødre og søstre si at det viktigste med å være kristen er at man har et «personlig forhold» til Jesus. Hva er det katolske synet på dette? Kan og bør katolikker også ha et personlig forhold til Jesus? Og i så fall, hva innebærer det?

Noen ganger kan et personlig forhold til Jesus bety at man ikke synes det er så viktig å gå i messen eller å tilhøre en menighet. Man kan begynne å tenke at «jeg og Jesus» er alt man trenger. Dette går imot det katolske synet, fordi vi mener at vi er avhengige av Kirken som et fellesskap.

Men vi må ikke tenke at vi er nødt til å velge mellom Kirken på den ene siden og et personlig forhold til Jesus på den andre. Det er ingen motsetning mellom dem, og vi trenger begge deler for å leve et fullverdig kristent liv. Som så ofte ellers i katolisismen er det ikke snakk om enten/eller, men både/og.

Katekismen lærer oss for eksempel at troen bør innebære «et levende og personlig forhold til den sanne og levende Gud» (Den katolske kirkes katekisme, nr. 2558). Pave Benedikt XVI sa det slik før VUD i 2011: «Kristendommen handler ikke bare om å tro at visse ting er sanne, men fremfor alt om et personlig forhold til Jesus Kristus.»

Jeg vil gjerne dele et personlig vitnesbyrd om den første gangen jeg virkelig møtte Jesus. Det var under sakramentstilbedelse på en av påskeleirene til NUK for nesten ti år siden. Mens vi knelte i stillhet foran den utstilte hostien, var det plutselig en som sa: «Gud er større enn hele universet, men Han gjør seg like liten som et stykke brød.»

Da var det som om jeg kunne se inn i mysteriet og jeg følte en varme rundt hjertet som bredte seg i hele kroppen, slik at jeg i noen øyeblikk hadde en følelse av fullkommen glede og fred. Det må ha vært noe slik de to disiplene på veien til Emmaus mente da de sa at hjertene deres «brant» i dem (se Lukas 24,32).

Etter denne opplevelsen, som jeg ikke nøler med å kalle en forelskelse, gjorde jeg den samme feilen som mange gjør. Jeg gikk ut fra at det ikke var rom for et personlig forhold til Jesus i Den katolske kirke, og begynte å lete etter svar og tilhørighet i protestantismen. For en idiot jeg var! Det var jo nettopp i Kirken jeg hadde funnet Ham.

Siden jeg kom tilbake til katolsk tro og praksis har jeg hatt noen lignende opplevelser, stort sett under sakramentstilbedelse eller når jeg mottar kommunion. Det er jo i dette sakramentet at Jesus gir seg selv til oss, og vi blir «ett kjød» med Ham på en konkret måte. Gud vil gifte seg med oss (se Efeserne 5,31-32).

Jeg sier ikke at man er nødt til å ha slike opplevelser for å ha et personlig forhold til Jesus. Tenk på hva som kreves for å bygge et forhold mellom to personer. Det viktigste er at man kommuniserer med hverandre og tilbringer tid i hverandres nærvær. Når vi kommuniserer med Gud, kaller vi det bønn – enten med ord eller i stillhet.

Den hellige Teresa av Ávila har skrevet: «Bønn er ikke noe annet enn en fortrolig samtale med en venn; det betyr at vi ofte bruker tid på å være alene med Han som vi vet elsker oss.» Hvis du ikke vet hvordan du skal be, så følg eksemplet til Den hellige Thérèse av Lisieux og si bare: «Jesus, jeg elsker deg!»

Til slutt vil jeg be deg om å være åpen for at Gud setter fyr på hjertet ditt. Som den katolske lovsangsartisten Matt Maher synger i en av sine sanger: «God let Your fire fall again. It’s burning in my soul.» Ild var jo et tegn på at Gud styrket disiplene med Ånden på pinsedag, og vi trenger flere ildsjeler i våre dager.

Skrevet av: Øyvind Johannes Vardenær Evenstad

Relevante nyheter

Ungdomsleir 2018, tatt med åpne armer

Sommerferie

Kontoret er ubemannet fra 13. til 17.juli. Vennligst send mail til nuk@nuk.no om det skulle være noe. Vi skal prøve å svare så snart kontoret er bemannet igjen. God sommer!    Hilsen Norges Unge Katolikker     les mer »

Ukategorisert