Jubileumsdagbok

av Stephen Richard Trotter, generalsekretær 

 

Etter et par dager tilbake i Norge er det mange inntrykk som fortsatt bearbeides etter pilegrimsturen til Roma for jubileumsuken for ungdom. Underveis har NUK delt bilder og video på sosiale medier, men det alene klarer ikke fange hvor enestående turen var. Alle 26 pilegrimer vil bære med seg minner resten av livet. For noen var dette deres første pilegrimstur, mens for undertegnede var det min åttende internasjonale pilegrimstur (jeg har vært på alle Verdensungdomsdager siden 2008). Likevel vil jeg påstå at dette var virkelig en «once in a lifetime» opplevelse. Noen av pilegrimene var nye til Kirken og fikk oppleve den i all sin katolisitet og kaos for første gang, mens noen av oss kan med hånden på hjertet si dette var noe helt unikt (selv om varmen, køene og kaoset minner om tidligere Verdensungdomsdager).

 

Jeg ønsker å dele en liten oppsummering av hva dagene våre inneholdte, og hvilket inntrykk jeg sitter igjen med. Kort oppsummert, jeg har aldri opplevd makan og vil neppe oppleve noe lignende. Turen i sin helhet har vært en enorm berikelse åndelig og emosjonelt, om enn slitsomt fysisk (å sove under åpen himmel i en uke i 30årene er hakket tyngre enn det var ti år siden).

 

Dag 0 – søndag 27. juli

Alle pilegrimsturer begynner hjemme. Selv om min reise til Roma ikke begynte (fysisk) før neste dag, så var det andre pilegrimer som allerede hadde begynt sin reise. Gleden av å være del av en gruppe som reiser sammen er at jeg fikk mulighet til å være vertskap – om enn bare for noen timer – for mine medpilegrimer. To av pilegrimene fra utenfor Oslo trengte et sted å overnatte siden flyet vårt til Roma gikk tidlig på morgenen, så de ankom mitt hjem kvelden før. Allerede her begynte pilegrimsfellesskapet vårt, og vi pratet sammen i et par timer før fornuften oppfordret oss til å få litt søvn.

Dag 1 – mandag 28. juli

Oppmøte på Gardermoen var kl.7. Vi kjørte derfor hjemmefra kl.05.30. Mine medpilegrimer ble sluppet av på Oslo S med all baggasjen vår, mens jeg kjørte og parkerte bilen min ved NUK-kontoret og løp ned til Oslo S for å rekke flytoget. Skrittelleren får en grei oppvarming for de kommende dagene. Fremme på Gardermoen møter vi tursjefen – Vuong – og hans lederteam. Det viser seg at en innmeldt navneendring i reiselisten vår aldri kom helt frem til SAS, så litt raskt arbeid gjorde at til og med en pilegrim som hadde meldt seg på kort tid før turen kom med. Fremme i Roma oppstår enda en utfordring, det viser det seg at en pilegrim sin ryggsekk ble igjen på Gardermoen. Jeg blir igjen med pilegrimen for å melde baggasjen savnet, mens resten av pilegrimene reiser inn til Roma. Til slutt kommer vi frem til Maristenes ordenshus, hvor vi skal bo den neste uken. En liten gruppe pilegrimer deler rom innendørs, mens de fleste av oss bor ute – noen under presenning, mens andre valgte åpen himmel og parkbenker.

 

 

Etter introduksjoner og gjennomgang av regler og forventninger, reiser fire av oss inn mot Termini for å hente pilegrimspass og kit. Dette går overraskende smertefritt frem til vi får beskjed at de har gått tom for plastlommer for pilegrimspassene, så de må vi hente på hovedkontoret ved petersplassen… Jeg og p. Andreas begir oss ut på denne reisen mens Vuong og Isak (en av de andre lederne) tar med seg pilegrimskit tilbake til gruppen. Jeg minnes alle gangene på Verdensungdomsdagene hvor man går fra kø til kø, og noen ganger ender man opp i en kø uten å vite hvordan eller hvorfor. Fremme ved kontoret for dikasteriet for evangelisering (som er ansvarlig for jubileumsåret) får vi tak i plastlommene, og jeg får med meg et offisielt pilegrimsbevis i samme slengen. Tilbake hos maristene begynner et viktig rituale: å finne seg mat. I løpet av uken vil denne øvelsen vise seg å være en av de mer utfordrende, men måltidene var ofte de hyggeligste stundene sammen. Stor takk til Vivian (én av NUKs tidligere ledere) som ofte påtok seg ansvaret for å finne oss god mat, og gikk aldri feil. Selv om pilegrimsopplevelsen inkluderer å sove på bakken, betyr det ikke at matopplevelsene må være like harde – det finnes mye god mat i Roma.

Dag 2 – tirsdag 29. juli

Gleden var stor da jeg oppdaget at det var en liten café på hjørnet som åpnet grytidlig, siden en av gledene ved å sove ut er at man ofte våkner ved soloppgang (de smarte pilegrimene hadde pakket med seg sovemasker). I løpet av uken ble det et fast innslag for meg å sette meg ned på denne caféen, bestille en kaffe, og nyte roen i noen øyeblikk. Senere dager kom et par andre pilegrimer litt etter meg, et veldig hyggelig tillegg til morgenritualet. Dagens to store hovedøyeblikk var selvfølgelig Olsok, som vi feiret i San Carlo Al Corso (hvor Olavsalteret er), og velkomstmessen på petersplassen. Vi hadde vår første opplevelse av romersk kollektivtransport, og resultatet ble at vi gjennom uken ofte gikk til fots for å komme oss frem. Apostlenes hester er alltid pålitelige. Utfordring er såklart når man ender opp i kø, noe vi gjorde ofte i løpet av uken. Køen inn til petersplassen for velkomstmessen ble en brå opplevelse for mange: trangt, varmt, masse folk, masse lyd, og uheldigvis en del knuffing og sniking. Gleden ble desto større når man endelig kom gjennom sikkerhetskontrollen og fikk puste fritt. Her begynte også byttevirksomheten: pilegrimer fra ulike land har med noe fra sitt land og bytter med hverandre. For eksempel byttet en av våre pilegrimer en norsk flaggpin mot en monstranspin fra noen filipinske katolikker.

 

 

Vi antok Pave Leo ville feire velkomstmessen, så ble derfor overrasket (og kanskje litt skuffet) da den ble feiret av erkebiskop Salvatore Fisichella, pro-prefekt for en av avdelingene i dikasteriet for evangelisering (som har ansvar for jubelåret). Skuffelsen varte ikke lenge, det var en nydelig messe og like etter fikk vi beskjed om at Pave Leo skulle hilse de oppmøtte. Vi trodde vi stod perfekt til for at pavemobilen kunne kjøre forbi oss, men det viste seg at ruten gikk en annen retning. Utferden fra petersplassen var betraktelig mer behagelig enn innfarten. Etter et godt måltid, dro vi tilbake til maristene.

 

Dag 3 – onsdag 30. juli

Hovedmålet denne dagen var å gå gjennom den hellige dør i St. Paul Utenfor Murene, men jeg og en medpilegrim hadde litt andre planer: et besøk til Dikasteriet for legfolk, familie og livet. I dette dikasteriet er det et ungdomskontor, og de har ansvar for planleggingen av Verdensungdomsdagene. De er også ansvarlige for dialog med det som kalles «The International Youth Advisory Board» (som faktisk har en dansk representant for inneværende periode). Hovedstyret besøkte dette ungdomskontoret på sin studietur et par år siden, så jeg hadde håpet på et gjensyn med de vi traff sist, men utskiftninger gjorde at det var nye ansatte i ungdomskontoret (til gjengjeld traff jeg faktisk vår forrige vert – Paul Metzlaff – i trappen da vi dro fra kontoret). Anna Vu – tidligere hovedstyremedlem – og jeg fikk prate med ungdomskontoret i nesten to timer, hvor vi fikk dele om Kirken i Norge. Etter å ha skrevet flere avhandlinger om den katolske kirke i Norge i løpet av min studier, føltes det av og til som om jeg foreleste for dem. Vertskapet vårt var høflige og lyttet ivrig, spesielt da vi fortalte dem om Ministrant-NM. Kanskje vi får besøk fra vatikanet på Ministrant-NM i 2026? Det var på en måte trist å ikke få besøkt St. Paul Utenfor Murene, men det er ikke hver dag man får mulighet til å være et vitnesbyrd for Kirken i Norge ovenfor ansatte i Vatikanet. Vi gikk derfor fra dikasteriet med en fornyet tillit til Kirken, og engasjementet og gleden ungdomskontoret viste for arbeidet som NUK gjør var styrkende.

Resten av dagen gikk med på å vandre Romas gater og et besøk til St. Clemens ved Lateranen, hvor vi besøkte alle tre nivå – helt ned til de romerske ruinene av et Mithras-tempel. Etter fellesprogram – som stort sett innebar morgen- og aftenbønn, messe, og å gå gjennom de hellige dører – hadde vi det som ble kalt «Pilegrimstid». Denne tiden disponerte vi fritt, og alle brukte det ulikt – eller, man brukte det til å besøke ulike kirker. En del tid gikk også på å finne steder å spise. Pilegrimspasset inkluderte matkuponger, men ikke alle restauranter tok imot kupongene. Det ble derfor litt leting, og noen ganger ga vi opp og bare valgte et sted med god mat.

 

Dag 4 – torsdag 31. juli

I dag skulle vi gå gjennom to hellige dører: Maria Maggiore og Laterankirken. Vi startet derfor tidlig, så vi slapp å stå i kø i det verste av varmen. Etter å ha gått gjennom den hellige dør i Maria Maggiore, ble køen ledet forbi graven til Pave Frans, hvor de fleste stoppet opp for å be for vår gamle pave.

 

Her brukte også mange av oss muligheten til å skrifte, eller til å tilbe sakramentet som var utstilt på et sidealter. Etter en kort pause utenfor Maria Maggiore, dro vi samlet videre til Laterankirken – Pavens bispesete i Roma. Etter litt mer køing i varmen, men uten knuffing og sniking (det ble byttet ut med sang og dans), kom vi inn i Laterankirken – gjennom den hellige dør. Innenfor, forsvant pilegrimene i hver sin retning. Jeg fant litt ro ved en statue av St. Andreas (Skottlands skytshelgen, som jeg har en forkjærlighet for) og brukte litt tid på bønn. Jeg besøkte også klostergangen (kostet tre-fire euro ekstra, men det var verdt det for å slippe unna folkemengdene litt). Pilegrimstiden gikk med på å finne mat og vandre Romas gater.

 

Dag 5 – fredag 1. august

Dette var dagen hvor vi skulle gå gjennom den hellige dør i Peterskirken. Vi vandret ned fra Maristenes ordenshus, og kom til bunnen av Via Della Conciliazone som leder opp til Peterskirken. Køen er allerede lang, temperaturen stiger, og det er nesten litt utålmodighet blant pilegrimene; en spent stemning, dette blir en stor opplevelse når den omsider kommer. Vi synger og ber mens vi vandrer sakte opp mot Peterskirken. Det føltes utrolig passende å synge «Herre, Til Hvem Skal Vi Gå» mens vi bevegde oss opp gaten, selv om vi måtte synge ganske høyt for å overdøve jubel og rop fra andre kanter.

Køen tok sin tid – forlenget på grunn av litt dårlig køkultur… – og jeg ble adskilt fra resten av gruppen ved de siste trinnene før inngangen. Det var ikke noe annet å gjøre enn å vente tålmodig på at vi ble sluppet inn. Mitt forrige besøk i Peterskirken var da jeg og min forgjenger «snek» oss inn etter Palmesøndagsmessen i 2017 da vi var på et forberedelsesmøte for WYD Panama, så jeg gledet meg til å gå gjennom akkurat denne hellige døren og få oppleve Peterskirken i all sin storhet. For meg, var dette en av de største opplevelsene hele pilegrimsturen. Målbundet og overveldet, kunne jeg ikke gjøre annet enn å stoppe opp og ta inn over meg hvor praktful og vakker Peterskirken er. Ad maioram dei gloriam – alt til Guds større ære. Jeg er ingen kunstkjenner, det er et felt jeg ikke forstår veldig godt, men skjønnheten og vitnesbyrdet i Peterskirken konstruksjon og utsmykning er åpenbar selv for en enkel sjel som meg selv.

 

Pilegrimstiden min gikk med på å gå til Circus Maximus, hvor det var satt opp et helt område med skriftetelt og pilegrimene kunne skrifte. Språk var ikke et problem, siden mengden prester som hadde gjort seg tilgjengelige for skriftemål dekket de aller fleste store språk i verden. Til og med vår egen ungdomsprest, p. Andreas, var tilgjengelig for skriftemål på norsk. Jeg skriftet på engelsk hos en ung amerikansk prest, og det var et godt skriftemål. Det er vanskelig å forklare hva som gjorde det til et godt skriftemål: var jeg bare mer mottakelig for det på grunn av pilegrimsturen, var presten veldig flink, var det solen, varmen, omgivelsene eller var det Gud som virket? Å gå til skriftemål var noe flere pilegrimer delte som en god og viktig opplevelse av pilegrimsturen.

Dag 6 – lørdag 2. august

Dette er dagen mange har vært spent på. Vi skal ut til Tor Vergata. Vi vet det blir varmt, folksomt og langt. Vi tar tog, metro og har mellom 6-10km å gå. Sovepose og liggeunderlag er pakket, pluss et par liter vann og litt mat, og vi vandrer i mindre grupper. Noen går raskt for å komme i forveien, og kapre en god plass på Tor Vergata (et vellykket oppdrag). Noen tar det litt mer med ro. På veien står frivillige og deler ut vann og mat til pilegrimene. Vi ser flagg fra alle verdensdeler, og følelsen av å være del av en verdensvid, universell Kirke forsterkes.

 

Fremme på Tor Vergata er det bare én ting å gjøre: vente. Det blir en lang dag. Noen hviler, andre utforsker området og blir kjent med pilegrimer fra andre land, mens noen prater og deler erfaringer. Én gjenganger er at flere ligger under eller pakker seg inn i romtepper (space blankets/Mylar blankets) for å beskytte seg mot varmen. Vi oppdaget etterhvert at innsiden av folien gulnet huden vår, men med all støv og svette så var det bare enda én ting å vaske av neste dag.

 

Omsider begynner solen å senke seg mot horisonten, og tiden nærmer seg for vigilien med Pave Leo. Når et stort, hvitt helikopter går inn for landing vet vi at det skjer. Forøvrig hadde jeg og en medpilegrim en diskusjon om hva man kaller pavens helikopter, hvis man har «popemobile» hva blir da helikopteret? The Popper (Pope Chopper)? Popter (Pope Helicopter)? Vi står godt til for å se Pave Leo når han kjører forbi. Høydepunktet her er kanskje når en av våre pilegrimer kaster ett av våre norske flagg til Paven. Det er en stor opplevelse å få se paven på så nært hold, og en av pilegrimene tok en video av deres reaksjon idet paven kjører forbi andre gang.

 

 

p. Andreas boblet også over av glede, som man ser på dette bildet.

 

Etter drøyt 30minutter med omkjøring og jubel, begynner vigilien. Pave Leo svarer på spørsmål fra unge mennesker og vi hører en lesning. Så kommer det store øyeblikket alle har ventet på: sakramentstilbedelsen. Stillheten senker seg over de million mennesker samlet på Tor Vergata, og pilegrimer kneler i tilbedelse. Det er vanskelig å beskrive følelsen av å knele ned foran det aller helligste sakrament med en million personer i stillhet.

 

 

Dag 7 – søndag 3. august

Når jeg åpner øynene ved soloppgang ser jeg at p. Andreas allerede står og spiser frokost, så vi deler et måltid sammen mens menneskene rundt oss sakte men sikkert våkner for dagen. NUK er utrolig heldige som har en fantastisk ungdomsprest, og det er et av mine store privilegier å få jobbe med p. Andreas. Jeg har kjent han siden han kom til Norge og han nærmest umiddelbart ble med som leirprest (jeg var bare en ung deltaker), og hans innsats for NUK opp gjennom årene har vært inspirerende. Å dele en stille frokost med p. Andreas på Tor Vergata er et minne jeg kommer til å bære med meg hjem. En prest som virkelig lukter som sine får – og etter den forrige dagen så mistenker jeg at lukten fra fårene ikke er så veldig god… Vi snakker sammen og observerer prester og kommunionsutdelere som allerede kl.6 på morgenen beveger seg i retning feltene bak oss. I likhet med velkomstmessen på petersplassen, så er det ingen av de oppmøte som skal fratas muligheten til å motta kommunion. Symmetrien i dette er utrolig vakkert: pilegrimene har vandret for å møte Kristus, og Kristus kommer oss i møte.

 

Paven ankommer og tar en runde i pavemobilen før messen.

 

Messen er vakker og alle deltar fullt i messen – selv om alteret er en prikk på horisonten og vi ser på en storskjerm. Kommunionsutdelerene som vandrer ut til pilegrimene kjennetegnes ved en alba og en frivillig som holder en gul paraply over dem. Når man skal dele ut kommunion til en million mennesker tar det litt tid, og stemningen er andaktsfull og rolig hele tiden. Vi ser ikke et spor av kaoset som ofte har preget de siste dagene: ingen jubel, sniking eller knuffing i køene, bare stillhet og bønn.

 

Etter messen begynner hva som kanskje var den tyngste delen av pilegrimsturen for meg. Kort oppsummert brukte den lille gruppen jeg gikk med fem timer å komme hjem. De raskeste brukte bare tre, mens noen brukte mer enn oss. Dagen før hadde pilegrimenes ankomst vært spredt utover hele dagen, men nå skal alle ut samtidig. Kaos og folkehav er den enkleste beskrivelsen.

 

Vi kommer til slutt tilbake til maristene, og får hvilt litt. Et lite ærend senere, møter flere av oss opp for å spise middag sammen. En veldig god middag hvor vi brukte opp resten av matkupongene våre. Tilbake hos maristene, igjen, har vi aftenbønn. Her takker vi Vuong for å ha påtatt seg ansvaret som tursjef. Det er ingen liten oppgave å arrangere en gruppetur for 20+ pilegrimer til Roma i et jubelår hvor man forventer en halv million pilegrimer. Som tidligere WYD-sjef selv, så vet jeg noe av det Vuong måtte slite med. NUK skylder Vuong en enorm takk for innsatsen, mer enn de enkle gaver han fikk denne kvelden: et ikon av Jesus som den gode hyrde (siden Vuong har på alle måter eksemplifisert dette under turen), et jubelår-skilt signert av hele gruppen, og sist men ikke minst en liten kjøleskapsmagnet med St. Augustin (siden vi ikke kunne finne én med St. Eystein, så tok vi det nærmeste vi kom).

 

Dag 8 – mandag 4. august

Hjemreisen vår begynner med nok en tidlig morgen. Etter morgenmesse, takker vi maristene for deres gjestfrihet og hjelp. Turen til flyplassen er behagelig, og kaoset begynner først når man innser at det er ganske mange pilegrimer som sikkert flyr hjemover idag. Køen for «outsize baggage» blir lengre og lengre og beveger seg sakte, siden de fleste pilegrimer har pakket i store ryggsekker. Men, etter en uke er vi alle eksperter på å stå i kø, og det blir tatt med knusende ro. Ingenting kan rokke ved tålmodigheten vår nå, den har blitt styrket og forherdet etter timesvis med kø i løpet av uken i langt varmere forhold: nå er vi ihvertfall innendørs med air condition.

 

Flyturen går stille for seg. Vi er ikke lenger omringet av folkeskarer og støy, men nordmenn som skal hjem. Fra de blå himler i Roma, til de grå regnværsskyer i Oslo. Med litt hjelp får jeg all baggasjen min (min egen pluss utstyr som skal til NUK-kontoret) inn til Oslo, jeg får satt meg i bilen og kjørt hjem hvor min kone og valp venter. En fantastisk hjemkomst som runder av en fantastisk tur.

 

Det er vanskelig å beskrive hvilke følelser og inntrykk man sitter igjen med etter en tur som dette, og jeg kan ikke skrive på vegne av mine 25 medpilegrimer. For min egen del, har denne pilegrimsreisen overgått alle mine tidligere pilegrimsturer. Jeg vil aldri oppleve noe lignende. Jubelår skjer bare hvert 25. år: forrige gang var jeg for ung til å reise til Roma, og neste gang reiser jeg forhåpentligvis med NEK (Norges Eldre Katolikker). Dette er den ene gangen i livet mitt jeg får deltatt i ungdomsjubileet (selv om jeg nærmer meg slutten på også «ung voksen»-kategorien). Å reise med en gruppe er helt spesielt. Det fellesskapet som oppstår på pilegrimsferden er unik. Den krysser forskjeller av alle slag. Noen av oss var litt eldre, noen yngre, noen fra Kristiansand, noen fra Hammerfest, noen fra store menigheter, noen fra små menigheter, noen med lang fartstid i NUK og Kirken, noen som har blitt tatt opp i Kirken det siste året. Pilegrimsturen er kanskje «ferdig» for nå, men oppdraget vi har fått til å bære Kristi lys ut i verden består.