Paven i Roma

Hvorfor har katolikkene en pave, når andre kristne ser ut til å klare seg helt fint uten? Er det ikke Gud som er Kirkens overhode, snarere enn en mann i Roma? Bør ikke Kirken bli mer demokratisk, slik at vanlige folk kan få mene hva de vil? Alle disse og flere er spørsmål som ofte blir stilt om pavedømmet i Den katolske kirke. Etter beste evne skal jeg forsøke å svare på hvert av dem i tur og orden, slik at vi står igjen med en helhetlig begrunnelse for Kirkens lære.

For det første, hvorfor trenger vi i det hele tatt en pave? Den viktigste grunnen er at Jesus Kristus har innstiftet pavedømmet, og at Kirken står helt uten myndighet til å gjøre om på dette faktum. Det nye testamentet forteller oss at Simon og hans bror Andreas var de første som ble kalt til å være apostler (Matt 4, 18), og senere dukker Simon alltid opp som førstemann på lister over de tolv apostlene (Matt 10, 2; Mark 3, 16; Luk 6, 14). Simon er også den første som innser hvem Jesus virkelig er: «Du er Messias, den levende Guds Sønn» (Matt 16, 16). Av denne grunn gir Jesus ham et nytt navn og myndighet over Guds kirke på jorden: «Du er Peter, og på denne klippe vil jeg bygge min kirke, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den» (Matt 16, 18).

Les mer: Den katolske kirkes katekisme, 442; 552-553; 881; 936-937; 1444.

Etter oppstandelsen blir Peters stilling som Kirkens overhode bekreftet ved at Jesus formaner ham: «Fø lammene mine!» og «Vær gjeter for sauene mine!» (Joh 21, 15-16). Senere leser vi at Peter tar opp sitt embete blant de første kristne: «Da steg Peter fram sammen med de elleve» (Apg 2, 14). Han taler til folket og formidler Guds vilje: «Da tok Peter til orde og sa: Nå forstår jeg virkelig at Gud ikke gjør forskjell på folk» (Apg 10, 34). Under det første konsilet i Jerusalem er det Peter som gjør ende på diskusjonen mellom de andre apostlene: «Etter et hardt ordskifte reiste Peter seg og sa til dem: Brødre, dere vet at Gud for lenge siden utvalgte meg blant dere, så hedningene skulle få høre evangeliets ord av min munn og komme til tro» (Apg 15, 7). Alt dette tyder på Jesu innstiftelse av Peters primat, som er blitt videreført fram til i dag.

For det andre, er det ikke Gud som er Kirkens overhode? I egentlig forstand stemmer dette på en prikk, for vi leser at Jesus «er hodet for kroppen, som er Kirken» (1 Kol 1, 18). Han «har fått all makt i himmelen og på jorden» (Matt 28, 18), og kan selv bestemme hvordan dette skal komme til uttrykk i verden. Vi katolikker tror at Jesus lot alle sine apostler ta del i denne makten, men at han ga Peter en særlig forrang med følgende ord: «Jeg vil gi deg himmelrikets nøkler; det du binder på jorden, skal være bundet i himmelen, og det du løser på jorden, skal være løst i himmelen» (Matt 16, 19). Selvfølgelig står Gud fritt til å velge seg ut mennesker som har mottatt særskilte nådegaver til å utføre hans verk på jorden. Det gamle testamentet forteller oss at dette har skjedd før: «Han skal være en far for Jerusalems innbyggere og Judas hus. Jeg legger nøkkelen til Davids hus på hans skulder. Når han åpner, skal ingen lukke, og når han lukker, skal ingen åpne. Jeg slår ham inn som en knagg på et sikkert sted» (Jes 22, 21-23).

Les mer: Den katolske kirkes katekisme, 85-87; 100; 892; 2037.

For det tredje, bør ikke Kirken bli mer demokratisk? Igjen er det slik at vi som mennesker ikke har myndighet eller rett til å gjøre om på Guds forordninger, uansett hvor mye vi måtte ønske det. Pavedømmet har blitt innstiftet slik at vi kristne ikke skal «la oss kaste hit og dit og drive omkring ved hvert eneste vindpust av ny lære, så vi blir et bytte for menneskers falske spill og listige, forførende knep» (Ef 4, 14). Selv om det kanskje er vanskelig for den moderne verden å svelge, har Gud fastsatt en riktig lære som han forventer at vi skal følge: «Den som ikke blir i Kristi lære, men går utover den, er uten Gud. Men den som blir i læren, har fellesskap både med Sønnen og med Faderen» (2 Joh 1, 9). Dersom vi kristne hadde blitt overlatt til å tolke Bibelen for oss selv, ville det ha oppstått kaos: «Det er noe der som er vanskelig å forstå, og de ukyndige og svake forvrenger dette» (2 Pet 3, 16). Jesus oppfordret Peter til å «styrke dine brødre» (Luk 22, 32), og paven utfører denne oppgaven ved å holde fast på den riktige lære.