In Memoriam p. Rory Mulligan

p. Rory Mulligan døde den 3. oktober 2026 – på dagen 800 år etter den hellige Frans.

Ikke en spurv til jorden uten at Gud det vet.
Ikke en sjel mot døden uten hans kjærlighet!
Ikke en blomst er visnet, ikke en tåre falt
uten at Gud vet om det, han som er over alt.

Jubilate 291 / Adoremus 179 / Lov Herren 767

Mange av oss som var ungdom og unge voksne på 1980-tallet, da p. Rory var ungdomsprest, husker godt denne salmen. P. Rory brukte den som salme i messen og som utgangspunkt i preken. Han var opptatt av at Gud ikke er langt borte, men nær og til stede i livet vårt, i fellesskapet og i menneskene rundt oss.

Det var typisk for måten p. Rory møtte unge mennesker på: Troen skulle ikke bare læres eller forklares – den skulle erfares, i våre egne liv og i fellesskap med andre.

P. Rory var ungdomsprest fra 1979 til 1988 i Unge Norske Katolikkers Forbund (UNKF), nå Norges Unge Katolikker (NUK). Det var en viktig tid for organisasjonen, og p. Rory var sentral i arbeidet med å fornye og modernisere den.

På begynnelsen av 1980-tallet kom aksjonen «Ny Giv» i UNKF, og p. Rory medvirket aktivt i arbeidet for en tydeligere og mer demokratisk struktur av organisasjonen, med aktive lokallag drevet av og for ungdom.

Men viktigere enn organisering var innhold og liv i lokallagene, og her fikk miljølederskapstreningen (ML) stor betydning. Ungdom og unge voksne skulle selv skape gode lokale miljøer og ta ansvar for dem. P. Rory reiste til lokallag i hele Norge, holdt kurs og ungdomsmesser og arbeidet sammen med ML-teamene.

«Ny Giv», ML-treningen og den omfattende reiseaktiviteten var med på å forme en kultur vi fortsatt kjenner igjen i dagens NUK, og var bakgrunnen for at p. Rory ble utnevnt til æresmedlem i UNKF av landsmøtet i 1988.

P. Rory var en pådriver for å skape steder og fellesskap der troen kunne erfares. På leir, kurs og reiser, i lokallagene, i samtalene og i liturgien fikk unge mennesker oppleve troen sammen. De fikk ansvar og tillit, og de fikk stille spørsmål. Han tok barn, ungdom og unge voksne på alvor.

P. Rory var en fantastisk god pedagog og formidler, med stor kunnskap om teologi og filosofi og en god menneskekunnskap. Han besvarte alle spørsmål, også når de var vanskelige eller provoserende, og hadde en egen evne til å forklare det kompliserte enkelt og tydelig.

Det samme gjorde han i liturgien. Han kunne gripe fatt i et ord, en bønn, en handling eller en liten detalj i messen og forklare hvorfor den var der og hva den betydde. På den måten åpnet han liturgien og gjorde den lettere å forstå og ta del i.

Før en messe med p. Rory kunne det av og til gå et lite veddemål: «Hvor mange prekener kommer vi til å få i dag?» Han hadde alltid noen ekstra «prekener» på lur: noen ord ved begynnelsen av messen, en forklaring underveis eller en liten betraktning før den egentlige prekenen. Det satte vi i grunnen stor pris på. Det var hans pedagogikk i praksis.

Den samme pedagogen og formidleren møtte vi utenfor kirkerommet. P. Rory forsto det norske samfunnet og den hverdagen vi lever i. Han tok utgangspunkt i livet slik det faktisk var og ikke slik man kunne tenke seg at det burde være. Han så livets utfordringer både i lys av troen og den virkeligheten mennesker sto i. Det gjorde samtalene med ham konkrete og relevante.

Jeg kjente p. Rory, og p. Rory kjente meg. Det er det mange som kan si. Han hadde en bemerkelsesverdig evne til å huske mennesker, ikke bare navn og ansikter, men hvem de var, hvor de kom fra og livshistorien deres. Han så den enkelte og fikk mennesker til å kjenne seg sett og husket. Det var ikke bare slik at alle kjente p. Rory – p. Rory kjente også oss.

Selv om p. Rory sluttet som ungdomsprest i 1988, fortsatte han å være en prest for barn, ungdom og unge voksne gjennom resten av livet. Mange av oss fikk etter hvert egne barn og fikk oppleve p. Rory som prest for våre barn og vi lærte mye om formidling av tro i måten han møtte barna våre på.

P. Rory var god til å finne ord og uttrykk som barn og unge forsto. Vi husker blant annet «Jesus er helt Konge» og at barna skulle være «Guds agenter» på linje med miljøagenter o.l.

Det siste sier mye om hvordan p. Rory snakket om troen. Den skulle ikke bare høre hjemme i kirken eller i ungdomsgruppen, men tas med ut i hverdagen. Å være «Guds agent» handlet om å gjøre sin del, gjerne i det stille: å møte andre med kjærlighet, gjøre det gode og la Gud virke gjennom det.

Det å erfare troen hadde også en dyp forankring i p. Rorys eget liv. Som ung hadde han selv en sterk og dramatisk opplevelse av Guds nærvær og av å bli kalt til et liv i Guds og Kirkens tjeneste. Kanskje var det også noe av bakgrunnen for at han så tydelig forsto betydningen av unges egne erfaringer av troen: Troen kan ikke læres. Den må erfares og bli ens egen.

Det som begynte med et kall, ble et langt liv i tjeneste for andre. Mye av det p. Rory satte i gang, lever videre i NUK, i Kirken og i alle oss som fikk møte ham.

Vi lyser fred over hans minne. Måtte det evige lys skinne for ham.

Av Jan Willem Kopperud

(Foto: NUKs arkiv)