Bispedømmesynode - hva nå?

Bp. Fredrik kunngjorde på Olsok at han sammenkaller en bispedømmesynode. Hva betyr dette for NUK og hvordan skal vi bidra i dette arbeidet? Først og fremst må jeg si ENDELIG og NUK støtter dette helt og holdent. Mens resten av Kirken rundt omkring i verden (mest av alt i Vatikanet) har gjennomgått synodale prosesser i flere år, har vi her i Norge manglet det. OKBs pastoralråd forsøkte i et par år å gjennomføre noe, men det gikk nok mange troende hus forbi. Jeg var selv med på den prosessen, og føler at den kokte bort i kålen uten noe ordentlig resultat til tross for en helteinnsats fra pastoralrådets arbeidsutvalg. Bp. Fredrik har satt et stort ambisjonsnivå, men jeg lurer på om det ikke burde være større (med forbehold om at biskopen kanskje har et mye større ambisjonsnivå enn det han har gitt uttrykk for til nå). Jeg håper vi ser lignende prosesser i Trondheim og Tromsø i fremtiden, spesielt siden NUK er en nasjonal organisasjon og jeg vet det finnes mange unge, engasjerte katolikker lengre nord som har et brennende iver for Kirken og som burde bli hørt.

Siden vi er på etterslep, mener jeg vi kan lære av det som er blitt gjort allerede, mest av alt fra en av Vatikanets arbeidsgrupper som nylig lanserte sin rapport om "Teologiske kriterier og synodale metoder for delt skjelning av fremvoksende doktrinære, pastorale og etiske forhold" (nb. alle oversettelser er fra den engelske versjonen, gjort av undertegnede). NUK er kanskje også den organisasjonen i det katolske Norge som mest erfaring med dette: vi er den eneste nasjonale, demokratiske og medlemsbaserte katolske organisasjonen i Norge. Hvis ikke vi skaper eierskap og medvirkning blant våre medlemmer, så opphører vi som organisasjon. Det gjelder også Kirken, men problemstillingen er hakket mer akutt for en organisasjon som NUK. De som har vært aktive i NUK opp gjennom årene vet nok om flere debatter og diskusjoner som har engasjert sterkt og fremtvunget endringer i organisasjonen, forhåpentligvis alltid til det gode.

Jeg legger derfor frem tre spørsmål og svar: hvorfor, hvordan og hva?

Hvorfor?

Kirken trenger synodale prosesser av én veldig enkel grunn:

Forkynnelsen av Evangeliet er uadskillelig fra folket det henvender seg til og må ta dem i betraktning. (s.10)

Hvis vi skal forkynne Evangeliet, må vi vite hvem det er vi forkynner for. Vi må anerkjenne to ting: personens unikhet og konteksten de lever i. Det er ikke noe vi kan gjette eller regne oss frem til, men krever en dialog preget av aktiv lytting. Rapporten understreker viktigheten av å være åpen for dette:

Hver persons egenhet, hvis helhet og unikhet er konstituert i relasjon til andre, til samfunnet og kulturen eksisterer i en tidsmessig og narrativ profil. Det er i alle disse forholdene at en person bestemmer seg for sitt forhold til Gud, om de er klar over det eller ei. (s.10)

Så til spørsmålet: hvorfor trenger vi en bispedømmesynode? For å kunne forkynne Evangeliet på best mulig måte for de troende OG ikke-troende. Det handler om å bygge et felles gode, ikke å løse problemer (jeg kommer tilbake til dette). Hvis dette er målet, så MÅ vi være ambisiøse i denne prosessen. Det fører oss til neste spørsmål:

Hvordan

For å svare på spørsmålet om hvordan, skiller jeg først ut spørsmålet om hvem og hvilke roller de har i dette. Dette begynner, selvfølgelig, med biskopen. Rapporten sier det helt konkret:

Autoritet har definitivt en konkret rolle: først og fremst det å lytte, iverksette skjelninsprosessen og å følge det til et uttrykk for konsensus - selv en differensiert en - når dette bidrar til å fremme det felles gode. [Med] et særskilt ansvar for å verne og sikre identiteten og bidraget til hver person, spesielt de som er mindre synlige og mindre istand til å uttrykke seg. Autoritet må ikke synde ved unnlatelse: i en synodal Kirke kan ikke pastorer og de som utøver noe form for myndighet unngå ansvaret for å iverksette prosesser og lede dem i troskap til Guds ord og i grundig lytting til Åndens stemme. (s.17-18)

Bp. Fredrik har iverksatt en prosess - som han sier vil vare i tre år - men denne prosessen må han også lede. Biskopen har allerede informert om at det blir høringer og innspillsrunder, med kommisjon og ordførerskap - men det sier lite om prosessen. Hvis dette skal resultere i å bygge det felles gode, må to ting ivaretas: transparens og bred medvirkning. Det første, transparens, er viktig fordi vi må bygge dette på tillit: til hverandre og til Kirken. Dette er krevende fordi det krever både styrke, ærlighet, sårbarhet og tålmodighet fra alle parter. Vi må tørre og tåle å høre fra alle i Kirken, også de vi kanskje ikke liker eller ser - de er kanskje de viktigste vi trenger å høre fra. Vi må også høre fra de utenfor Kirken. Vi må vite at oppriktige forsøk har blitt gjort for å høre alle stemmer.

Det skaper også en stor fallhøyde for biskopen. Jeg møtte en eldre herre i forbindelse med Verdensungdomsdagene, han hadde vært aktiv i Kirken i tiår og var fortsatt svært engasjert, og han fortalte meg om biskoper som noen tiår tilbake ba om innspill fra legfolket. De uttrykte at de var åpne for alt av innspill og tilbakemelding, men da det gjaldt å gjøre noe med det så ble legfolket møtt med taushet. Denne tausheten, mente han, gjorde en enorm skade på Kirken i dette området: ikke be om å få høre legfolkenes stemmer hvis man senere ignorerer det som er blitt sagt.

Bred medvirkning kan bare sikres ved at man vet man blir hørt og lyttet til, og at det man sier faktisk betyr noe. Åpenhet og transparens i prosessen gjør den tryggere og forsterker tilliten til resultatet, som ikke er å løse bispedømmets problemer og utfordringer men å bygge det felles gode. Biskopen inviterer oss, det er derfor legfolkets ansvar og plikt å delta. Biskopen, på sin side, må være villig til å forklare sine beslutninger eller mangel på beslutning. Bp. Fredrik har allerede vist seg villig til å gjøre dette i prekenen:

[...]etter å ha oppfylt lovens krav om at presterådet skal høres, og etter å ha informert og hørt den apostoliske nuntius, min forgjenger som biskop av Oslo, og biskopen av Trondheim, som også er formann i den nordiske bispekonferanse, har jeg besluttet [...]

Dette bringer meg til et kritisk punkt: dette kan ikke avsluttes på tre år. Jeg sier ikke at Bp. Fredrik tar feil, men jeg tror å bare planlegge for de nestre tre årene er bare begynnelsen: hvis vi skal være ambisiøse må vi tenke lengre frem og større enn bare noen dokumenter som trykkes opp, settes på en hylle på et menighetskontor og samler støv. Å bygge et felles gode er konstant arbeid.

Hvordan skal vi da gjøre dette arbeidet de neste tre årene? Jeg tror vi må lære av rapporten, og de fremlegger tre steg man bør ta.

1. Å lytte til oss selv og være åpne for fremvoksende tema.

Hvis biskopen og kommisjonen går inn i denne prosessen med forutinntatte konklusjoner eller synspunkter, så blir dette et forgjeves forsøk på problemløsing fremfor en ekte synodal prosess. Å lytte aktivt til det de troende sier og la deres ord og bekymringer sette rammene.

2. Å lytte til virkeligheten og anerkjenne det som allerede eksisterer i og utenfor vårt kirkelige fellesskap.

Kontekst er viktig. Både vår geografiske og nasjonale kontekst, men også de transnasjonale og eksistensielle kontekster vi lever i. Bp. Fredrik vil fokusere på Oslo Katolske Bispedømme, men vi troende lever ikke bare våre trosliv på et sted, preget av en kultur. Vi burde ikke dyrke en renhetstankegang om hva det vil si å være katolikk i OKB, men anerkjenne virkeligheten av hvordan trosuttrykk preges av ulike kulturer, tradisjoner og opphav. Også hvordan norsk kultur preger yngre generasjoner og deres trosliv. Klarer vi å nå de som har tatt avstand fra Kirken eller bare falt fra? La oss ikke ignorere virkeligheten: kan denne synodale prosessen hjelpe oss forstå hvorfor noen forlater Kirken? En podkast jeg lyttet til foreslo at for hver person som konverterer, mister vi åtte. Kanskje det bare er den amerikanske konteksten, men det finnes nok anekdotisk bevis for det i vår lokalkirke.

3. Å lytte til eksperter.

Vi må tørre å be om råd og innspill fra eksperter. Rapporten fremhever at teologi må skape rommet for dialog i lys av Evangeliet - "teologien dekker bordet som Guds folk er invitert til" - men andre fag og ekspertiser kan bidra til samtalen og forståelsen. Vi har mange dyktige katolske teologer i landet som kan dekke bordet vårt, men avhengig av tema, burde vi invitere inn ulike eksperter som kan hjelpe oss å forstå ulike problemstillinger bedre. I et relativt lite katolsk miljø som Norge, så betyr dette at vi kanskje må se utenfor våre egne rekker for denne eksperthjelpen. Kanskje blir det katolske eksperter fra utlandet, men det kan også være fra ikke-katolske eksperter i Norge som kan sette vår tematikk i et nytt lys - for eksempel FAITHED-prosjektet som forsket på katekese i Norge. Det er heller ikke usannsynlig at vi deler erfaringer med andre tros- og livssynsamfunn i Norge, og selv om vi vil ha en katolsk løsning så er det klokt å høste av andres erfaringer. Å be om hjelp og råd fra andre er verdifult, det kan hende de ser ting vi er blinde for.

Hva?

Det sier kanskje seg selv, etter alt jeg har skrevet hittil, at det ikke er en smørbrødliste med temaer jeg tror burde tas opp eller diskuteres. Kanskje den viktigste konklusjonen i Vatikanets rapport er at man må være åpen for fremvoksende tema. Dette er ikke lett, og kanskje ikke raskt, men Kirken ser i et evighetsperspektiv så vi kan tillate oss dette, spesielt når målet er å bygge et felles gode. Det er ikke biskopen eller hans råd som burde sette rammene for hvilke tema som berøres eller diskuteres. Bp. Fredrik er åpenbart oppriktig interessert i å engasjere i en synodal prosess, og han burde da være åpen for at det kan dukke opp andre tema enn de man tror er der ved starten av prosessen. Man kan gjerne tenke seg frem til temaer som engasjerer, men den synodale prosessen burde forutsette at biskopen lytter - noe han har visst seg villig og istand til - og da kommer nok noen tema man forventer men også kanskje noen uforventede. Igjen viser rapporten vei og ber oss samkjøre pastorale behov og Kirkens lære:

Det er ikke et spørsmål om å utforme en strategi for å skjule ekte vanskeligheter eller å fremtvinge et tema for å hevde ny lære: det handler om å begynne fra å lytte til erfaringer og dyrke pastorale og kirkelige praksiser av gjensidig kunnskap, samarbeid, inkludering og dialog blant troende. (s.26)

Hva blir da NUKs rolle i dette fremover? Dette skjer på to nivå - den individuelle og den organisatoriske. Først den individuelle: alle medlemmer i NUK burde ta aktivt del i de lokale prosesser som skjer i sin menighet. Still opp og la din stemme bli hørt. Ta med deg en venn, søsken, dine foreldre, besteforeldre. Ikke la denne sjansen gå deg forbi! Pave Leo kalte nylig ungdom til å engasjere i et "hellig opprør - et modig driv til å svare på lidelse og urettferdighet". Under festmiddagen etter Bp. Fredrik sin bispevielse, lovte jeg biskopen at hvis han kaller oss så skal vi stille opp: jeg håper ikke dere skuffer meg.

På det organisatoriske nivå, så vil NUK delta så aktivt som mulig gjennom Hovedstyret, Landsstyret og Landsmøtet. Hvordan dette ser ut vet vi ikke enda, men som jeg lovte Bp. Fredrik i talen:

Vi er beredt, villige og istand til å arbeide for Kirkens beste og å støtte på alle måter vi kan. Du kan forvente at vi stiller opp; du kan forvente at vi gir alt; du kan forvente at vi har synspunkter og at vi kommer til å ytre dem; du kan forvente at vi er uenige med deg når det trengs, men fortsatt være lojale mot Kirken; du kan forvente at vi vil minne deg på at Kristus lærer oss "Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg"; til slutt kan du forvente at vi kommer til å være høylytte.

NUK er fylt til randen av dyktige og engasjerte ungdommer og unge voksne, som alle fortjener å bli hørt. Jeg håper de opplever Kirken som et trygt nok sted til at de kan si hva de mener og opplever, uavhengig om sogneprest eller biskop måtte like det de sier. Det er ihvertfall den Kirken jeg tror jeg tilhører.