Oppsummering og konklusjon

Jeg startet på dette prosjektet med det formål å forklare en del katolske læresetninger som ofte blir utfordret av ikke-katolikker i dagens norske samfunn. Det var faktisk aldri meningen å skulle overbevise de som ikke tror, men snarere å vise de som allerede tror hva som ligger til grunn for mye av Kirkens lære. Det er viktig for oss at vi «får næring fra troens ord og den gode lære» (1 Tim 4, 6). Det er først når vi er klar over vår egen tro at vi overhodet kan håpe på å være i stand «til å veilede i den sunne lære og til å vise til rette dem som sier imot» (Tit 1, 9).

Det lille jeg har skrevet her må altså på ingen måte bli ansett som å gi uttømmende informasjon om ett eneste av disse åtte «problemområdene». I lys av troens uendelige mysterium, som stadig fortsetter å gi av sin overflod, kan ikke disse bemerkningene sies å være noe mer enn en grov skisse. Likevel har jeg et håp om at neste generasjon med katolikker vil bli inspirert til å gå dypere inn i sin egen tro, for slik å kunne stå fast på sannhetens grunnvoll: «Den som ikke blir i Kristi lære, men går ut over den, er uten Gud. Men den som blir i læren, har fellesskap både med Sønnen og med Faderen» (2 Joh 1, 9). Fellesskap med Gud er tross alt meningen med livet.

Eukaristi og transsubstansiasjon

Bilde: istock

Eukaristi, nattverd eller kommunion er noe som katolikker på sett og vis har til felles med de fleste andre kristne. Vi leser jo alle den samme Bibelen, hvor Jesus under det siste påskemåltidet bryter brød og sier til sine apostler: «Gjør dette til minne om meg» (Luk 22, 19). Vår forståelse av eukaristien som sakrament er imidlertid ganske annerledes fra den vanlige oppfatningen i mange andre kirkesamfunn, hvor den simpelthen er et symbol. Hvordan kan det ha seg at brødet og vinen faktisk blir forvandlet til Kristi legeme og blod? Hvorfor kan ikke andre kristne motta kommunion i katolske kirker? Her og nå skal jeg ta til takke med å besvare disse to spørsmålene.

Vi katolikker tror på såkalt transsubstansiasjon, det vil si at brødet og vinen i eukaristien blir substansielt forandret til Kristi legeme og blod ved prestens bønn. De ytre kjennetegnene forblir uforandret, men selve Kristi vesen er nå virkelig til stede. Siden Kristus ikke kan deles opp, lærer Kirken også at han er fullt og helt til stede i både brød og vin; derfor er det ikke nødvendig å motta mer enn én av delene for å delta i eukaristien. Dette fordrer imidlertid også at vi utviser like stor ærbødighet og respekt overfor Kristus i sakramentet som vi ville ha gjort dersom han fremdeles var på jorden, «han som jeg ikke er verdig til å løse sandalremmen for» (Joh 1, 27).

Les mer: Den katolske kirkes katekisme, 1390; 1418.

Finner vi noe grunnlag i Bibelen for denne læren? Jesus identifiserer gang på gang sin egen kropp med spiselig brød, for eksempel her: «Jeg er det levende brød som er kommet ned fra himmelen. Den som spiser av dette brødet, skal leve til evig tid. Og det brødet jeg vil gi, er min kropp, som jeg gir til liv for verden» (Joh 6, 51). Helt fra det første århundre har Kirken tatt Jesus på ordet. Det var imidlertid mange også den gang som tvilte på om han virkelig kunne mene noe slik alvorlig: «Hvordan kan han gi oss sin kropp å spise?» (Joh 6, 52). Mange av disiplene forlot Jesus på dette tidspunktet, fordi de mente at dette var «harde ord» (Joh 6, 60).

Les mer: Den katolske kirkes katekisme, 1373-1377; 1413.

Det er altså ikke nok å si at eukaristien er et «symbol» på noe; Jesus mente virkelig at vi skulle spise hans legeme og drikke hans blod. Men hvorfor er det ikke tillatt for ikke-katolikker å motta dette sakramentet i katolske kirker? En viktig del av forklaringen kommer fra Paulus, som skriver: «Velsignelsens beger som vi velsigner, gir det ikke del i Kristi blod? Brødet som vi bryter, gir det ikke del i Kristi kropp? Fordi det er ett brød, er vi alle én kropp» (1 Kor 10, 16-17). Felles deltakelse i eukaristien er altså et tegn på at vi alle hører til samme kropp: Kristi legeme, «som er Kirken» (Kol 1, 24). Men siden ethvert fellesskap må komme før tegnet som betegner det, vil det være uærlig å la noen som befinner seg utenfor fellesskapet ta del i tegnet.

Les mer: Den katolske kirkes katekisme, 1395; 1400.

En annen del av forklaringen er at mottakelse av eukaristiens sakrament krever at mottakeren befinner seg i nådens stand og har rett sinnelag. Paulus skriver: «Den som spiser brødet eller drikker av Herrens beger på urett vis, gjør derfor urett mot Herrens kropp og blod. Enhver må prøve seg selv og så spise av brødet og drikke av begeret. For den som spiser og drikker uten å tenke på at det er Herrens kropp, spiser og drikker seg selv til doms» (1 Kor 11, 27-29). Her gjøres det helt klart at mottakeren både må «prøve seg selv» (ransake sin samvittighet) og «tenke på at det er Herrens kropp» (godta læren om transsubstansiasjon) før han kan spise og drikke på rett vis. Dette utelukker alle som ikke tror at Kristus virkelig er til stede i eukaristien.

Les mer: Den katolske kirkes katekisme, 1385-1387; 1415.

Bilde: istock

Abort og bioetikk

I et land som Norge er det kontroversielt å være motstander av abort. Derfor kan det nok være skremmende for mange å uttale seg på vegne av Kirkens lære på dette området. Utgjør ikke abortforbudet en innskrenkning av kvinnens rett til å bestemme over egen kropp? I takt med den teknologiske utviklingen de siste årene har dessuten nye moralske spørsmål om liv og død oppstått. Dette gjelder for eksempel eutanasi, stamcelleforskning og genmanipulering, saker som ofte blir omtalt i forbindelse med såkalt bioetikk. Hva sier Kirken om slike ting, og hvorfor?

Til å begynne med bør det understrekes at selv om deler av Kirkens lære kan høres ut som «harde ord» (Joh 6, 60), må vi alltid huske på svaret som Jesus fikk av Peter: «Herre, hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord» (Joh 6, 68). Vi må altså være i stand til å se forbi våre egne meninger og interesser, og forsøke å tyde Guds vilje. Som kong Salomo skriver: «Stol på Herren av hele ditt hjerte, støtt deg ikke til din egen innsikt!» (Ordsp 3, 5). La oss nå sette i gang!

Kirken lærer at abort ikke er tillatt under noen omstendigheter, fordi det strider mot Guds femte bud: «Du skal ikke slå i hjel» (2 Mos 20, 13). Abort blir altså regnet som drap på et ufødt barn. Det er åpenbart at fosteret som vokser i mors liv er et levende vesen, men kan det også regnes som en person på lik linje med oss? Vi leser at «kroppen er død uten ånd» (Jak 2, 26), noe som tyder på at hvert menneske har sjel fra livets første øyeblikk, det vil si fra unnfangelsen av. Vi leser også at Johannes Døperen anerkjente Jesus allerede før han ble født. Elisabet sier til Maria: «For da lyden av din hilsen nådde øret mitt, sparket barnet i magen min av fryd» (Luk 1, 44).

Les mer: Den katolske kirkes katekisme, 2270-2272; 2322.

Kvinnens rett til å bestemme over egen kropp kommer altså ikke inn i bildet, siden det nye livet som vokser i henne slett ikke tilhører hennes kropp. Fosteret er et nytt og eget individ, som også er i stand til å ha sitt eget forhold til Gud: «Dine øyne så meg da jeg var et foster» (Sal 139, 16). Av dette følger nødvendigvis også at bruk av stamceller fra embryoer, eller hvilke som helst andre prosedyrer som medfører tap av liv, er forbudt. Nyere medisinsk forskning har dessuten vist at stamceller fra voksne mennesker kan ha like stor velgjørende effekt som embryonale stamceller, slik at det ikke lenger finnes noen god unnskyldning for å ta livet av ufødte barn.

Kirken lærer som kjent også at «aktiv dødshjelp», eller såkalt eutanasi, er forbudt. Også her er begrunnelsen at dette er en praksis som strider mot det femte bud: Vi har aldri rett til å ta livet av uskyldige mennesker, for «kroppen deres er et tempel for Den Hellige Ånd som bor i dere» (1 Kor 6, 19). Dette gjelder uavhengig av hvor mye de måtte ønske det selv, for «det er en tid for alt som skjer under himmelen: en tid for å fødes, en tid for å dø» (Fork 3, 1-2). Vi leser også: «Hvorfor vil du dø før tiden?» (Fork 7, 17). Ingen bør gjøres til bøddel på grunn av et menneskes ønske om å forlate denne verden før deres tid har kommet. Menneskeverdet er helt ukrenkelig.

Les mer: Den katolske kirkes katekisme, 2277-2279; 2324.

En vanlig innvending mot Kirkens forbud er at mennesker ikke bør tvinges til å holde ut store smerter ved livets slutt. Dette avslører imidlertid et feilaktig syn på hva det er som gjør livet verdt å leve: Menneskelivets verdi kommer fra vår iboende natur, det faktum at vi er «skapt i Guds bilde» (1 Mos 1, 27); den kommer ikke i ulike verdigrader som kan måles ut fra hvor mye smerte eller nytelse vi føler. Bibelen forteller oss til og med at smerte og lidelse faktisk kan være verdifullt i seg selv: «Ja, ikke bare det, vi er også stolte over lidelsene. For vi vet at lidelsen gir utholdenhet, utholdenheten et prøvet sinn, og det prøvede sinn håp» (Rom 5, 3-4). Når vi ikke føler oss så bra kan vi huske på Jesus, som led for oss, og forene våre lidelser med hans.

Les mer: Den katolske kirkes katekisme, 1508; 1521.

https://nuk.no/wp-content/uploads/2017/02/pope-236x300.png

Bildet av Pave Leo???

Paven i Roma

Hvorfor har katolikkene en pave, når andre kristne ser ut til å klare seg helt fint uten? Er det ikke Gud som er Kirkens overhode, snarere enn en mann i Roma? Bør ikke Kirken bli mer demokratisk, slik at vanlige folk kan få mene hva de vil? Alle disse og flere er spørsmål som ofte blir stilt om pavedømmet i Den katolske kirke. Etter beste evne skal jeg forsøke å svare på hvert av dem i tur og orden, slik at vi står igjen med en helhetlig begrunnelse for Kirkens lære.

For det første, hvorfor trenger vi i det hele tatt en pave? Den viktigste grunnen er at Jesus Kristus har innstiftet pavedømmet, og at Kirken står helt uten myndighet til å gjøre om på dette faktum. Det nye testamentet forteller oss at Simon og hans bror Andreas var de første som ble kalt til å være apostler (Matt 4, 18), og senere dukker Simon alltid opp som førstemann på lister over de tolv apostlene (Matt 10, 2; Mark 3, 16; Luk 6, 14). Simon er også den første som innser hvem Jesus virkelig er: «Du er Messias, den levende Guds Sønn» (Matt 16, 16). Av denne grunn gir Jesus ham et nytt navn og myndighet over Guds kirke på jorden: «Du er Peter, og på denne klippe vil jeg bygge min kirke, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den» (Matt 16, 18).

Les mer: Den katolske kirkes katekisme, 442; 552-553; 881; 936-937; 1444.

Etter oppstandelsen blir Peters stilling som Kirkens overhode bekreftet ved at Jesus formaner ham: «Fø lammene mine!» og «Vær gjeter for sauene mine!» (Joh 21, 15-16). Senere leser vi at Peter tar opp sitt embete blant de første kristne: «Da steg Peter fram sammen med de elleve» (Apg 2, 14). Han taler til folket og formidler Guds vilje: «Da tok Peter til orde og sa: Nå forstår jeg virkelig at Gud ikke gjør forskjell på folk» (Apg 10, 34). Under det første konsilet i Jerusalem er det Peter som gjør ende på diskusjonen mellom de andre apostlene: «Etter et hardt ordskifte reiste Peter seg og sa til dem: Brødre, dere vet at Gud for lenge siden utvalgte meg blant dere, så hedningene skulle få høre evangeliets ord av min munn og komme til tro» (Apg 15, 7). Alt dette tyder på Jesu innstiftelse av Peters primat, som er blitt videreført fram til i dag.

For det andre, er det ikke Gud som er Kirkens overhode? I egentlig forstand stemmer dette på en prikk, for vi leser at Jesus «er hodet for kroppen, som er Kirken» (1 Kol 1, 18). Han «har fått all makt i himmelen og på jorden» (Matt 28, 18), og kan selv bestemme hvordan dette skal komme til uttrykk i verden. Vi katolikker tror at Jesus lot alle sine apostler ta del i denne makten, men at han ga Peter en særlig forrang med følgende ord: «Jeg vil gi deg himmelrikets nøkler; det du binder på jorden, skal være bundet i himmelen, og det du løser på jorden, skal være løst i himmelen» (Matt 16, 19). Selvfølgelig står Gud fritt til å velge seg ut mennesker som har mottatt særskilte nådegaver til å utføre hans verk på jorden. Det gamle testamentet forteller oss at dette har skjedd før: «Han skal være en far for Jerusalems innbyggere og Judas hus. Jeg legger nøkkelen til Davids hus på hans skulder. Når han åpner, skal ingen lukke, og når han lukker, skal ingen åpne. Jeg slår ham inn som en knagg på et sikkert sted» (Jes 22, 21-23).

Les mer: Den katolske kirkes katekisme, 85-87; 100; 892; 2037.

For det tredje, bør ikke Kirken bli mer demokratisk? Igjen er det slik at vi som mennesker ikke har myndighet eller rett til å gjøre om på Guds forordninger, uansett hvor mye vi måtte ønske det. Pavedømmet har blitt innstiftet slik at vi kristne ikke skal «la oss kaste hit og dit og drive omkring ved hvert eneste vindpust av ny lære, så vi blir et bytte for menneskers falske spill og listige, forførende knep» (Ef 4, 14). Selv om det kanskje er vanskelig for den moderne verden å svelge, har Gud fastsatt en riktig lære som han forventer at vi skal følge: «Den som ikke blir i Kristi lære, men går utover den, er uten Gud. Men den som blir i læren, har fellesskap både med Sønnen og med Faderen» (2 Joh 1, 9). Dersom vi kristne hadde blitt overlatt til å tolke Bibelen for oss selv, ville det ha oppstått kaos: «Det er noe der som er vanskelig å forstå, og de ukyndige og svake forvrenger dette» (2 Pet 3, 16). Jesus oppfordret Peter til å «styrke dine brødre» (Luk 22, 32), og paven utfører denne oppgaven ved å holde fast på den riktige lære.

Ekteskap og seksualitet

Bilde: Wikimedia Commons

Hvis leseren hittil har vært veldig observant, kan det hende at han eller hun har lagt merke til et system bak inndelingen av de syv sakene jeg hittil har tatt opp: Jeg har forsøkt å legge opp til en progresjon, ikke bare fra de mest grunnleggende til de mest detaljerte spørsmålene, men også fra minst til mest kontroversielle spørsmål. De to forrige punktene fra Kirkens lære var sikkert ille nok for moderne mennesker å svelge, men dette siste punktet er virkelig omstridt. Siden den såkalte «seksuelle revolusjon» i vestlige land på 1960-tallet, har folk flest vært skeptiske til enhver lære som lukter av begrensninger på fri seksuell utfoldelse. Få ting er mer upopulært.

Likevel står Kirken på sitt, og forkynner sin lære om ekteskap og seksualitet. Spørsmålene er mange: Hvorfor kan ikke to mennesker av samme kjønn gifte seg med hverandre? Hvorfor er det galt å ha sex utenfor ekteskapet? Hvorfor er det galt å bruke kunstige prevensjonsmidler? Hva med pornografi og onani, det er vel ikke synd? Mange katolikker i dag er ikke engang klar over Kirkens lære på dette området, og mange av resten bryr seg nesten ikke i det hele tatt. Mange vegrer seg nok for å tale åpenlyst om slike ting, men da må vi stille følgende spørsmål: «Er jeg nå blitt en fiende fordi jeg sier dere sannheten?» (Gal 4, 16). Vår Herre oppfordrer oss til å tale klart og tydelig, uten tvetydighet: «La et ja være ja og et nei være nei!» (Matt 5, 37).

Guds plan for ekteskapet springer ut av det faktum at han i begynnelsen skapte mennesket «som mann og kvinne» (1 Mos 1, 27). Det vil si at hvert menneske på sett og vis er utilstrekkelig i seg selv, fordi det ikke kan gjøre alt uten hjelp fra et menneske av motsatt kjønn: «Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og holde fast ved sin kvinne, og de to skal være én kropp» (1 Mos 2, 24). Det er en grunn til at man ofte omtaler sin ektefelle som «min bedre halvdel». To mennesker av samme kjønn kan imidlertid ikke tilføre noe nytt til hverandre på samme måte, fordi de ikke utfyller hverandre. Såkalt likekjønnet «ekteskap» blir derfor ansett av Kirken som en umulighet, fordi det ligger i selve ekteskapets natur å være en forening av mann og kvinne.

Les mer: Den katolske kirkes katekisme, 2357-2359.

Det er klart ut fra Kirkens lære at ekteskapets formål er nært forbundet med denne kjønnslige foreningen. Gud sa til våre første foreldre: «Vær fruktbare og bli mange, fyll jorden og legg den under dere!» (1 Mos 1, 28). Uten nødvendigheten av å føre menneskeslekten videre, hadde det ikke vært behov for noe som ekteskap. Derfor sier Jesus at denne ordningen vil opphøre i det neste liv: «For etter oppstandelsen verken gifter de seg eller blir giftet bort; nei, de er som engler i himmelen» (Matt 22, 30). Vi ser altså at ekteskap ikke simpelthen har med kjærlighet å gjøre; Jesus befaler oss å «elske hverandre» (Joh 13, 34), og til og med: «Elsk deres fiender» (Matt 5, 44). Naturligvis kan to personer elske hverandre uavhengig av kjønn, men ekteskapet er til for ektefellenes forening og helliggjørelse, samt unnfangelse og oppdragelse av nye menneskebarn.

Les mer: Den katolske kirkes katekisme, 1652; 2249.

Alt som strider mot denne guddommelige planen blir følgelig regnet som synd: «La ekteskapet holdes i ære av alle, og la ektesengen bevares ren. For Gud vil dømme dem som driver hor eller bryter ekteskapet» (Hebr 13, 4). Seksuelle synder er et brudd på det sjette bud: «Du skal ikke bryte ekteskapet» (2 Mos 20, 14). Men hvor mye ligger egentlig i dette? Kirken regner både direkte utroskap og sex før inngått ekteskap som grove synder. Men det stopper ikke der, for Jesus gjør det klart at urene tanker og bruk av pornografi er synd: «Den som ser på en kvinne for å begjære henne, har allerede begått ekteskapsbrudd med henne i sitt hjerte» (Matt 5, 28).

Les mer: Den katolske kirkes katekisme, 2353-2354; 2391.

Til sist kommer vi til to av Kirkens læresetninger som er spesielt vanskelig for mange å godta, selv for de fleste ikke-katolske kirkesamfunn, nemlig forbudet mot både prevensjon og onani. Kirken lærer nemlig at Gud til syvende og sist ikke har gitt mennesket kjønnsdeler av noen annen grunn enn at de skal brukes til deres naturlige forplantningsfunksjon. Bruk av prevensjon har dessuten blitt ansett som et urettmessig inngrep i Guds plan: «Barn er en gave fra Herren, livsfrukt er en lønn», og «Salig er den mann som fyller sitt kogger med dem» (Sal 127, 3 og 5).

Les mer: Den katolske kirkes katekisme, 2368-2370.

Onani kan på en måte sies å være enda verre, fordi det fullstendig løsriver seksualakten fra et naturlig forhold mellom to mennesker: «Når han gikk inn til sin brors kone, lot han sæden gå til spille på jorden for ikke å gi broren etterkommere. Men det Onan gjorde, var ondt i Herrens øyne, og han tok livet hans også» (1 Mos 38, 9-10). Det blir ofte sagt at Onans synd ikke besto i noe annet enn at han nektet å følge skikken om såkalt levirat, som sier at broren til en død mann skal gi barn til hans enke og føre slekten videre (5 Mos 25, 5). Straffen for brudd på denne skikken var imidlertid begrenset til offentlig ydmykelse, langt unna dødsstraff (5 Mos 25, 7-9).

Kvinnelige prester

Noe som mange i dag har problemer med å forstå seg på, er Kirkens lære om at kvinner ikke kan bli prester. Hvorfor må det være slik? Bør ikke alle moderne mennesker avfeie dette som et «gufs fra middelalderen», en levning fra en uopplyst tid? Er det ikke diskriminerende å hevde at menn er i stand til å gjøre noe som kvinner ikke kan gjøre? I slike spørsmål kan det være lett å la følelsene ta overhånd og forpurre ethvert forsøk på å diskutere saken rasjonelt. Derfor må vi puste dypt inn og gjøre vårt beste for å se hva som ligger bak denne kontroversielle læren.

Apostelen Paulus skriver at kvinner ikke kan «undervise eller bestemme over mannen» (1 Tim 2, 12) i en liturgisk sammenheng, selv om de gjerne må «be eller tale profetisk» (1 Kor 11, 5). Undervisning og lederskap ble nemlig ansett av de første kristne for å være to av prestenes mest grunnleggende oppgaver. De skulle bli opplært «både til å veilede i den sunne lære og til å vise rett dem som sier imot» (Tit 1, 9). Kirken har altså fra begynnelsen av utelukket kvinner fra presteskapet. Men var ikke dette simpelthen et resultat av kulturelle fordommer som vi nå har vokst forbi? Hvilken mulig begrunnelse kan finnes for en såpass diskriminerende ordning?

Kirken kommer ikke til læremessige avgjørelser basert på hva som er populært eller «politisk korrekt» på et gitt punkt i historien. Derfor må vi ikke være redde for å innrømme at Gud faktisk diskriminerer mellom folk, så lenge det ikke betyr noe annet enn å behandle ulike ting ulikt. Det stemmer riktignok at «Gud ikke gjør forskjell på folk» (Apg 10, 34) når det gjelder iboende verdi og tilbud om frelse, men vi leser også: «I Kirken har Gud for det første satt noen til apostler, for det andre profeter, for det tredje lærere, deretter mektige gjerninger, deretter nådegaver til å helbrede, til å hjelpe, til å lede og til ulike slag tungetale» (1 Kor 12, 28). Vi bør absolutt ikke behandle apostlene som om de var profeter, eller profetene som om de var lærere.

Det er altså klart og tydelig at Gud har gitt oss mennesker en grad av arbeidsdeling i Kirken, og at slike ulikheter er nødvendige for at Kristi mystiske legeme overhodet skal kunne bestå: «Hvis hele kroppen var øye, hvor ble det da av hørselen? Hvis det hele var hørsel, hvor ble det da av luktesansen? Men nå har Gud gitt hver enkelt lem sin plass på kroppen slik han ville det» (1 Kor 12, 17-18). Å hisse seg opp over at det bare er menn som kan bli prester, blir da litt som å hisse seg opp over at det bare er kvinner som kan bli gravide. Slik er det bare. Men er det slik?

Les mer: Den katolske kirkes katekisme, 369; 1936-1937; 2333.

For det første er det mange som peker på det faktum at Gud valgte å bli menneske i form av en mann: Jesus av Nasaret. Gud ble altså ikke en kvinne, og kan hende ligger det noe mer enn bare ren tilfeldighet i dette. Kirken lærer dessuten at presten står «i Kristi sted» når han utfører sine prestegjerninger: «Det var jeg som ble deres far i Kristus Jesus da jeg ga dere evangeliet» (1 Kor 4, 15). Derfor kaller vi også presten for pater, som betyr «far». Siden det kun er menn som kan være fedre, og som følgelig kan representere den mannlige Jesus under feiring av liturgien, hadde det vært merkelig og upassende å anvende kvinnelige prester til dette. Det hadde faktisk vært like upassende som at en mann skiftet kjønn og ble mor. Skjønt, i dagens uberegnelige kultur er det kanskje bare et spørsmål om tid før slike forslag blir til noe mer enn en fjern idé.

Når vi først er inne på dette med kultur: Burde ikke Kirken likevel følge med i tiden og kvitte seg med denne læren? Ville ikke Jesus ha støttet forslaget om kvinnelige prester dersom han hadde levd i dag, og ikke for 2000 år siden? Det har vi ikke noe for bevis for, og faktisk er det mye som tyder på det motsatte. Jesus var slett ikke redd for å trosse samfunnets normer, for eksempel da han møtte den samaritanske kvinnen. Hun sa: «Hvordan kan du, som er jøde, be meg, en samaritansk kvinne, om å få drikke?» (Joh 4, 9). For en vanlig jøde hadde dette vært skandaløst, men Jesus var Gud; han behøver ikke å ta hensyn til sin egen samtid. Derfor er det påfallende at han ikke gjorde noen av sine kvinnelige disipler til apostler (de som ble sendt ut).

Les mer: Den katolske kirkes katekisme, 1577.

V&A-Raphael, St Paul Preaching in Athens

Trosforsvar

Hva er apologetikk?

Ordet «apologetikk» kommer fra det greske apología, som betyr «forsvarstale» eller simpelthen «forsvar». Når man bruker ordet i en religiøs sammenheng, er det synonymt med «trosforsvar». Det handler om å forsvare troen ved å svare på kritiske innvendinger, noe vi som kristne er kalt til å gjøre: «Vær alltid klare til forsvar når noen krever dere til regnskap for det håp dere eier» (1 Pet 3,15). Men det handler også om å gi gode grunner til å tro, underbygd av både rasjonelle argumenter og empiriske data.

Apologetikk er først og fremst en teoretisk disiplin, men den har praktisk anvendelighet når det gjelder å forkynne evangeliet. Derfor kan den spille en stor rolle i den «nye evangeliseringen», som har vært et spesielt fokusområde for Den katolske kirke siden pave Johannes Paul II først tok i bruk begrepet i 1983. Det finnes (minst) tre gode grunner til å drive med apologetikk: å forme kulturen, å styrke de troende, og å omvende de ikke-troende. Nedenfor står det litt mer om hver av disse grunnene.

1. Apologetikk kan forme kulturen

Det er ingen hemmelighet at vestlige samfunn som Norge har blitt stadig mer sekularisert, slik at vi i dag lever i det som noen har kalt en «postkristen» eller til og med «nyhedensk» kultur. De siste årene har det blitt utført spørreundersøkelser som viser at flertallet av nordmenn ikke lenger tror på Gud, og tallene for den oppvoksende generasjonen er aller mest alarmerende.

Det er unektelig sant at man blir formet av den kulturen man lever i, og mennesker som vokser opp i et sekularisert samfunn hvor kristendommen blir sett på som en vrangforestilling – i beste fall harmløs og i verste fall farlig – vil absolutt ha vanskeligere for å komme til tro enn noen som har vokst opp i et samfunn hvor det å leve som kristen blir anerkjent som et fullstendig rasjonelt livssynsvalg.

I dag er det mange som sier at de like gjerne kunne ha trodd på julenissen eller tannfeen som å tro på Gud; det finnes like lite «bevis» for begge deler, sier de. Apologetikk kan bidra til å endre dette inntrykket av religion og kristendom i kulturen vår, og skape bedre forutsetninger for å ta imot troen i befolkningen. Evangeliet blir aldri hørt i et tomrom, men på bakgrunn av hva den som lytter allerede anser som troverdig.

2. Apologetikk kan styrke de troende

Det er noen som opplever at det er flaut å tro på Gud eller være kristen i Norge, og at de nesten må holde det skjult for offentligheten. Ved å tilby gode grunner til å tro, kan apologetikk bidra til å gjøre dem sikrere på at det de tror på faktisk er sant. Dette vil igjen føre til større frimodighet når det gjelder å forkynne og snakke om troen med andre mennesker.

Denne selvsikkerheten kan også gjøre det lettere for mange å beholde troen i vanskelige tider. Alle kristne opplever perioder med tvil og åndelig tørke, men apologetikk kan hjelpe dem til å forstå at Gud alltid vil være der for dem – helt uavhengig av hva de måtte tenke eller føle i et hvilket som helst øyeblikk. Tvil kan komme og gå i takt med følelser og humør, men en fast overbevisning vil kunne vare mye lenger og være mer robust.

3. Apologetikk kan omvende de ikke-troende

Det kan hende at flere er uenige i den siste grunnen til å drive med apologetikk, selv om de har sagt seg enige i de to første. De vil kanskje spørre: «Er det virkelig noen som blir kristne på grunnlag av rasjonelle argumenter og empiriske data?» I en viss forstand er svaret ja, det finnes mange av dem. Ett eksempel er C.S. Lewis (1898-1963), den kristne forfatteren og apologeten som er mest kjent for sine romaner om Narnia.

Selv om religiøs tro til syvende og sist krever en personlig forpliktelse som går dypere enn ren intellektuell overbevisning, er det mange som blir forhindret fra å tro fordi de allerede har avvist religion som noe «irrasjonelt». Denne intellektuelle sperren er en snublestein som apologetikk kan bidra til å fjerne, slik Herren har oppfordret oss til: «Ta bort hver snublestein fra veien til folket mitt!» (Jes 57,14).

Det er også viktig å understreke at selv om det hadde vært tilfelle at de som lar seg omvende av apologetikk bare utgjorde en liten minoritet, hadde disse menneskene vært nøyaktig like viktige som resten av oss. Dessuten er det ofte slik at de som lar seg overbevise av gode grunner til å tro, er mennesker som har stor innflytelse på kulturen – for eksempel lærere, leger, advokater, og forfattere som Lewis. Tenk bare på hvor stor innflytelse han har hatt på både kristne og ikke-kristne gjennom sitt forfatterskap.

Ulike former for apologetikk

Apologetikk kan deles inn i en offensiv og en defensiv variant. Offensiv apologetikk går ut på å presentere gode argumenter for Guds eksistens eller kristendommens sannhet, og har dermed en «positiv» oppgave. Defensiv apologetikk handler derimot om å tilbakevise argumenter mot Guds eksistens eller kristendommens sannhet som blir presentert av ikke-troende, og har en «negativ» oppgave. Hver av disse to variantene kan igjen deles inn i mer eller mindre spesifikke former for apologetikk.

Den minst spesifikke formen for apologetikk blir kalt «naturlig teologi», og forholder seg til såkalt «generell» åpenbaring – det vil si, det som Gud har åpenbart til oss mennesker gjennom skaperverket. Apostelen Paulus mente at Guds eksistens kunne utledes med sikkerhet fra den verden han hadde skapt: «Hans usynlige vesen, både hans evige kraft og hans guddommelighet, har de fra verdens skapelse av kunnet se og erkjenne av hans gjerninger» (Rom 1,19-20).

Naturlig teologi er den minst spesifikke formen for apologetikk, fordi den ikke sier noe – eller i det minste svært lite – om hvilken av de store monoteistiske religionene som stemmer overens med sannheten om Gud. Den kan gi oss grunn til å tro at det bare finnes én gud, som har skapt hele universet ut av ingenting, men både jøder og muslimer vil si seg enige med kristne i dette.

For å bevege seg videre fra Guds eksistens til kristendommens sannhet, må apologetikken bli mer spesifikk. Kristen apologetikk må nødvendigvis forholde seg til «spesiell» åpenbaring – det som Gud har åpenbart til oss gjennom historien. Dette innebærer å undersøke hvorvidt Bibelen er historisk sett troverdig, men først og fremst handler det om Guds åpenbaring av seg selv gjennom Jesus fra Nasaret. For «nå, i disse siste dager, har han talt til oss gjennom Sønnen» (Hebr 1,2).

Den mest spesifikke formen for apologetikk er den som forsøker å vise at en bestemt retning innenfor en religion – i dette tilfellet kristendommen – er den riktige. Katolsk apologetikk vil altså ta utgangspunkt i det åpenbaringsgrunnlaget som alle kristne har til felles – Jesus Kristus – og argumentere for at Den katolske kirke har ivaretatt troen på en måte som stemmer overens med Kristi vilje. Derfor vil den ofte inkludere en mengde referanser til Bibelen, et «språk» som kristne i andre kirkesamfunn kan forstå og sette pris på.

Helgener i himmelen

Hvorfor har Den katolske kirke så mange helgener som vi ber til? Er det ikke galt, eller i alle fall unødvendig, å be til helgener istedenfor å be til Gud? Og hva med bilder og statuer, er ikke det forbudt i Bibelen? Også på dette området blir vi ofte møtt av en mengde ulike spørsmål om Kirkens lære, og det er ikke alltid like lett å svare på dem. Med forbønn fra de hellige Justin Martyr og Thomas Aquinas, skytshelgener for trosforsvar, skal jeg likevel gjøre et forsøk.

For det første, hvorfor har vi helgener? En helgen er simpelthen et menneske som har kommet inn i Guds rike og opplever det som teologene kaller for «det salige syn». Det vil si at alle i himmelen er helgener, beskrevet av apostelen Johannes som «en skare så stor at ingen kunne telle den, av alle nasjoner og stammer, folk og tungemål» (Åp 7, 9). Vi leser at «vi har så stor en sky av vitner omkring oss» (Hebr 12, 1). Dette er «de helliges samfunn» som vi bekjenner vår tro på under messen, og som omgir oss til enhver tid. De er i virkelig forstand levende: «Han er ikke en Gud for døde, men for levende» (Luk 20, 38). De er også fullt og helt til stede hos Gud, for «så lenge vi er hjemme i kroppen, er vi borte fra Herren» (2 Kor 5, 6). Den bibelske støtten for helgeners eksistens er altså upåklagelig, men problemet ligger som oftest ikke her.

Les mer: Den katolske kirkes katekisme, 954-962.

Det mest problematiske ved helgener er for mange at vi katolikker ber til dem når vi trenger hjelp. For eksempel ber vi til den hellige Kristoffer når vi skal ut og reise, og til den hellige Antonius når vi har mistet noe. Alle har hørt om Frans av Assisi, Patrick av Irland og Valentin av Roma; de to sistnevnte har til og med fått høytider oppkalt etter seg! Men hvorfor skal vi be til dem? Som katolikker må vi være helt klare på at ingen fortjener tilbedelse utenom Gud alene: «Du skal ikke ha andre guder enn meg» (2 Mos 20, 3). Helgener er altså på ingen måte guder eller halvguder, slik noen har påstått; de er mennesker, akkurat som oss. Dette poenget er viktig.

Mer eller mindre alle kristne vil si at det ikke er noe problem for oss mennesker å be for hverandre, slik vi blir oppfordret til: «Bekjenn da syndene og be for hverandre, så dere kan bli helbredet» (Jak 5, 16). For eksempel kan vi be om at noen vil klare seg fint gjennom perioder med sykdom, eller at det vil gå bra for dem på en viktig eksamen. Det eneste vi katolikker gjør når vi ber til helgener, er å spørre dem om å gå i forbønn for oss til Gud på lignende måte. Siden de hellige i himmelen er like levende for Gud som oss selv, er det ingenting som hindrer oss i dette. Faktisk leser vi at de helliges bønner blir båret fram for Guds trone i himmelen: «Hver av dem hadde en harpe og gullskåler fulle av røkelse, det er de helliges bønner» (Åp 5, 8).

Les mer: Den katolske kirkes katekisme, 2683-2684.

Hva da med bilder og statuer av helgener? Protestanter vil ofte vise til Guds tilsynelatende forbud mot slikt i Andre Mosebok: «Du skal ikke lage deg gudebilder, ingen etterligning av noe som er oppe i himmelen eller nede på jorden eller i vannet under jorden» (2 Mos 20, 4). Det framgår imidlertid av konteksten at dette kun er tilfelle når det gjelder avgudsdyrkelse, som vi leser i neste vers: «Du skal ikke tilbe dem og ikke la deg lokke til å dyrke dem!» (2 Mos 20, 5). Som et generelt forbud mot avbildninger ville dette også ha utelukket alle slags malerier og fotografier, men det er ingen som foreslår noe slikt! Dessuten ser vi at når Gud beskriver til Moses hvordan paktens ark skal se ut, gir han bud om å lage to små statuer: «På hver side av soningsstedet skal du lage to kjeruber av hamret gull, en kjerub på den ene siden og en kjerub på den andre siden» (2 Mos 25, 18-19). Vi leser også at tempelforhenget i Jerusalem var dekorert med bilder: «Så laget han forhenget av purpurblått, purpurrødt og karmosinrødt stoff og av fint lin, og han satte kjeruber på det» (2 Krøn 3, 14). Hvis Gud sier det, må det være greit.

Les mer: Den katolske kirkes katekisme, 2130-2132; 2141.

Jomfru Maria

Jomfru Maria er for mange en stor snublestein når det kommer til Den katolske kirke. Hvorfor blir Maria behandlet som om hun var guddommelig, på lik linje med Jesus? Hvorfor tror katolikker at Maria ble født uten synd, og at hun ble tatt opp til himmelen? Gud sier til oss: «Ta bort hver snublestein fra veien til folket mitt!» (Jes 57, 14). Derfor bør vi som katolikker være beredt til å gi svar på slike spørsmål når noen spør. Maria blir beskrevet som «himmelens port» i det lauretanske litani, og en bedre forståelse av hennes stilling kan derfor være til stor nytte.

For det første må vi til stadighet gjenta sannheten om at de hellige i himmelen ikke er guder, men at de er mennesker som oss. Dette gjelder selvfølgelig også for Jomfru Maria, slik at enhver tilbedelse av henne som en slags gudinne blir fullstendig utelukket av sunn katolsk lære. Den gammeltestamentlige formaningen til israelittene er fremdeles viktig: «Hør, Israel! Herren er vår Gud, Herren er én» (5 Mos 6, 4). Likevel har Maria siden de første århundrer hatt en spesiell status for kristne, og vi leser om hennes kroning og herlighet i Johannes’ åpenbaring: «Et stort tegn viste seg på himmelen: en kvinne som var kledd i solen, med månen under sine føtter og med en krans av tolv stjerner på hodet» (Åp 12, 1). Hva er bakgrunnen for den type ærbødighet?

Svaret på dette spørsmålet er nært knyttet til læren om den uplettede unnfangelse, samt det katolske synet på Maria som den nye paktens ark. Troen på at Maria ble unnfanget uten synd går tilbake til de første kristne, og finner blant annet støtte i engelens ord: «Vær hilset, du som har fått nåde!» (Luk 1, 28). De opprinnelige ordene på gresk (kaire kekaritomene) antyder at denne nåderike tilstanden er permanent iboende hos Maria, og Paulus forteller oss: «Av nåde er dere frelst» (Ef 2, 5). Maria ble altså frelst gjennom Kristi nåde fra hennes livs første øyeblikk, og vi leser at Gud har makt til å bevare mennesker fra all synd: «Han som har makt til å bevare dere fra fall og føre dere fram for sin herlighet, feilfrie og jublende, han, den eneste Gud, vår frelser ved Jesus Kristus, vår Herre» (Jud 1, 24-25). Muligheten er altså til stede.

Men hvorfor skulle Maria, av alle mennesker, bli spesielt utvalgt av Gud på denne måten? Det korte svaret er at Gud ønsket seg en uplettet inngang til det jordiske liv, og Maria innså selv at hennes rolle som Jesu mor skulle gi henne en sentral plass blant Guds folk: «Fra nå av skal alle slekter prise meg salig» (Luk 1, 48). Mange har sett paralleller mellom Jomfru Maria og paktens ark, som var Guds måte å kommunisere til israelsfolket på. Her er en liste over noen av dem:

Arken skulle lages av akasietre (2 Mos 25, 10), som mange anså for å være en uforgjengelig tresort. På lignende måte ble Maria bevart fra arvesyndens plett.
Arken inneholdt «en gullkrukke med manna, Arons stav som fikk friske skudd, og pakttavlene» (Hebr 9, 4) hvor Guds ord sto skrevet i stein. Maria bar fram «det sanne brødet fra himmelen» (Joh 6, 32) og «Isais rotskudd» (Rom 15, 12) i form av Jesus, da «Ordet ble menneske» (Joh 1, 14).
Arken ble overskygget, og «Herrens herlighet fylte boligen» (2 Mos 40, 34). Engelen sa til Maria: «Den Hellige Ånd skal komme over deg, og Den høyestes kraft skal overskygge deg» (Luk 1,
Arken ble båret inn i Jerusalem, og «David danset av all kraft for Herrens ansikt» (2 Sam 6, 14). Da Elisabet fikk besøk av Maria, «sparket barnet i magen min av fryd» (Luk 1,
Arken fikk David til å spørre: «Hvordan skal Herrens paktkiste kunne komme hjem til meg?» (Sam 6, 9). Maria fikk Elisabet til å spørre: «Men hvordan kan det skje at min Herres mor kommer til meg?» (Luk 1,
Arken ble «stående i tre måneder, og Herren velsignet Obed-Edom og hele hans hus» (2 Sam 6, 11), og «Maria ble hos Elisabet i omkring tre måneder» (Luk 1, 56).

Les mer: Den katolske kirkes katekisme, 411; 491-49

Like før beskrivelsen av himmelens dronning i Johannes’ åpenbaring, ser vi at det faktisk er snakk om paktens ark: «Da ble Guds tempel i himmelen åpnet, og hans paktkiste kom til syne inne i tempelet» (Åp 11, 19). En av davidssalmene hinter også til at arken skal tas opp i himmelen: «Reis deg, Herre, og kom til ditt hvilested, du og paktkisten, som er din styrke» (Sal 132, 8). Det gamle testamentet forteller oss at Enok (1 Mos 5, 24) og Elia (2 Kong 2, 11) ble tatt opp til himmelen av Gud. Hvorfor skulle han ikke la sin egen mor få motta en like stor ære?

Les mer: Den katolske kirkes katekisme, 966; 974.

Til sist er det viktig å få klarhet i hva katolikker mener når vi sier at Maria er vår «mor». Egentlig følger vi bare Jesu ord, når han sier om Maria: «Dette er din mor» (Joh 19, 27). På samme måte som Eva ble «mor til alle som lever» (1 Mos 3, 20), har Maria blitt mor til alle som har fått nytt liv i Jesus: «Dragen ble rasende på kvinnen og dro av sted for å føre krig mot de andre i hennes ætt, mot dem som følger Guds bud og holder fast på vitnesbyrdet om Jesus» (Åp 12, 17). Det er da også snakk om Maria når Gud sier til slangen: «Jeg vil sette fiendskap mellom deg og kvinnen, mellom din ætt og hennes ætt. Den skal ramme ditt hode, men du skal ramme dens hæl» (1 Mos 3, 15). Vi bør aldri være redde for å elske Maria like høyt som Jesus elsket henne.

Les mer: Den katolske kirkes katekisme, 489; 963-964; 975.

Bilde: www.tumblr.com

Skjærsild og avlat

Læren om skjærsilden er kanskje noe av det som er mest særegent for Den katolske kirke. Andre kristne trosretninger har et begrep om himmel og helvete, men skjærsilden er noe for seg selv. Hvor finner vi støtte for dette i Bibelen? Hva er avlat, og hva har det med skjærsilden å gjøre? Hadde ikke Martin Luther rett da han gjorde opprør mot kirkeledelsen fordi de sa at folk kunne kjøpe seg fri fra straffeskyld? Dessverre er det slik at mange spørsmål om Kirken springer ut av historiske hendelser som ofte blir misforstått, og i dette tilfellet gjelder det avlatshandelen i senmiddelalderen. Nok en gang skal jeg forsøke å svare på hvert spørsmål i tur og orden.

Kirken lærer at skjærsilden (eller purgatoriet) er en tilstand som befinner seg mellom det jordiske liv og himmelen, hvor menneskelige sjeler som ikke har fått gjennomgå tilstrekkelig renselse på jorden må oppholde seg før de kan få nyte det salige syn. Sjelene i skjærsilden har imidlertid mottatt Guds nåde, og er derfor sikre på sin frelse. Bibelen er klar på at «noe urent skal aldri komme inn» (Åp 21, 27) i himmelen, og vi leser om Gud: «Ditt blikk er for rent til å se på det onde» (Hab 1, 13). Hvor mange av oss vil ha oppnådd en slik grad av renhet innen vi trekker vårt siste åndedrag? Selv om de verste syndene er tilgitt, vil vi ikke være rene nok.

Paulus’ første brev til korinterne blir ofte brukt for å forklare denne læren. Han skriver: «Ingen kan legge noen annen grunnvoll enn den som alt er lagt, Jesus Kristus. Men om noen bygger på grunnvollen med gull, sølv eller edelstener, med tre, høy eller halm, skal det en gang vise seg hva slags arbeid den enkelte har gjort. Herrens dag skal gjøre det klart, for den åpenbarer seg med ild, og ilden skal prøve hvordan den enkeltes verk er. Om det byggverket noen har reist, blir stående, skal han få sin lønn. Dersom det brenner opp, må han lide tapet. Selv skal han bli frelst, men bare som gjennom ild» (1 Kor 3, 11-15). Hva i alle dager skal dette bety for noe?

Les mer: Den katolske kirkes katekisme, 1030-1032.

I dette skriftstedet går Paulus ut fra at man allerede er blitt frelst, og derfor har Jesus Kristus som «grunnvoll». Etter at døden inntreffer vil hver og en av oss komme ansikt til ansikt med vår guddommelige dommer, som er «en fortærende ild» (Hebr 12, 29), og han skal prøve den enkeltes livsverk for å se om det er godt eller dårlig. «Om det byggverket noen har reist, blir stående, skal han få sin lønn» (1 Kor 3, 14); det vil si at han straks får komme til himmelen. «Dersom det brenner opp, må han lide tapet. Selv skal han bli frelst, men bare som gjennom ild» (1 Kor 3, 15); det vil si at han også får komme til himmelen, men først etter en periode med lidelse. Dette er skjærsilden, hvor alle sjelens ufullkommenheter blir brent opp av Guds nærvær.

Men hvordan kan sjelen fremdeles være ufullkommen dersom vi er blitt tilgitt av Gud? For å forstå skjærsilden fullt ut, er det viktig å forstå skillet mellom syndens evige og timelige straff. Se for deg at du skulle slå en spiker inn i et gjerde for hver gang du syndet. Syndsforlatelse blir på en måte som å trekke ut spikrene, men se: Hullene i gjerdet vil stå igjen som et tegn på dine tidligere misgjerninger. Synd får altså konsekvenser i verden, og ikke bare i sjelen. Vi leser at profeten Natan sa følgende til kong David etter hans bekjennelse: «Så har også Herren tatt bort din synd. Du skal ikke dø. Men fordi du gjorde dette og foraktet Herrens ord, skal han dø, sønnen du har fått» (2 Sam 12, 14). David er altså fri fra evig straff, men må likevel sone for sine synder ved å miste sin sønn. Han blir frelst, «men bare som gjennom ild» (1 Kor 3, 15).

Les mer: Den katolske kirkes katekisme, 1472.

Vi kan ta vekk mye av syndens timelige straff ved å gjøre bot i dette livet. Det er derfor presten gir oss en liten botsgjerning på slutten av skriftemålet. Men det er ofte noe som gjenstår når vi forlater denne verden, og det er denne resten vi må gjøre opp for i skjærsilden. Jesus sier: «Du slipper ikke ut derfra før du har betalt til siste øre» (Matt 5, 26). Heldigvis står vi ikke alene om dette, for vi har hele Kirken til å hjelpe oss. Det er nettopp her læren om avlat kommer inn.

Avlat kan defineres som det vi mottar når Kirken reduserer den timelige straffen vi kan være gjenstand for selv om våre synder er tilgitt. Vi leser at Jesus overførte makt og myndighet til apostlene: «Alt dere binder på jorden, skal være bundet i himmelen, og alt dere løser på jorden, skal være løst i himmelen» (Matt 18, 18). Denne makten kan tas i bruk, ikke bare for å løse de troende fra syndens evige straff gjennom skriftemålet, men også for å løse dem fra timelig straff ved å tilby avlat. Gjennom historien har Kirken gjort det mulig å motta avlat for en rekke gode gjerninger, så som bønn, faste og almisser. Sistnevnte har vært gjenstand for mye misforståelse.

Bibelen sier mye om verdien av å gi almisser til gode formål: «Gi til den som ber deg, og vend ikke ryggen til den som vil låne av deg» (Matt 5, 42). Kirken bestemte derfor at de troende kunne motta avlat ved å gi penger til et godt formål, for eksempel mat og husly for de fattige, eller byggingen av en ny kirke for å gi ære til Gud. I seg selv er dette helt greit, men det oppsto problemer i senmiddelalderen når enkelte kirkemenn forkortet prosessen og tok imot direkte betaling. Denne praksisen kom farlig nær såkalt simoni, eller kjøp og salg av åndelige gaver. Peter sier om dette: «Måtte pengene dine gå til grunne sammen med deg, du som tror at du kan kjøpe Guds gave for penger!» (Apg 8, 20). Det var slike avlatsmisbruk som provoserte Luther og de andre reformatorene, men ingen har klart å vise at Kirkens bruk av avlat er galt i seg selv.

Les mer: Den katolske kirkes katekisme, 1474-1479; 1498.

(Untitled)

(Untitled)