Ordets makt og kampen om språket

 

«For han talte, og det skjedde. Han bød, og det sto der.» (Sal 33,9)

I vår tid erfarer en vi utbredt forvirring rundt hva som er virkelig og hvilket forhold det har til ord og språk. Kirken holder fast ved en virkelighet utenom våre egne tanker og at språk og ord må gjenspeile virkeligheten for å oppnå sannhet. I løpet av det siste århundret har det oppstått nye teorier og ideologier, slik som postmodernisme og dekonstruksjon, som påstår at virkeligheten er subjektiv og at språket former og forandrer hva vi ser på som sant, dvs. at sannhet er relativ. Denne kampen om hva språk er utgjør en mye større kamp om hvorvidt sannhet er absolutt, og nåtidens forsøk på å endre ord og uttrykk for å påvirke samfunnet er en forsmak på resultatet, skulle vi lide nederlag.

Kirkens forståelse av språk og ord

Ord er et uttrykk for tanke; å sette ord på noe, å snakke, vil si å ta en intern ide om hvordan verden er eller burde være og å kommunisere den utad. Tale og bruk av ord tilhører kun vesener i stand til å tenke, og kan bare forstås av andre rasjonelle vesener. Ordets makt vises i Skapelsesberetningen: Gud skaper verden med tale – Han sier, og det blir slik (1 Mos 1,3). Virkeligheten er underlagt Guds Ord (Joh 1,3), Jesus Kristus (Joh 1,14). Jesus Kristus kan sies å være Guds forstands uttrykk, en perfekt avbildning av Faderens forstand (Heb 1,3; Summa theologiae I, q.34, a.2). Mennesket er skapt i Guds bilde (1 Mos 1,27) på den måten at det eier en rasjonell sjel, så språket er en del av vår likhet med Gud. Som skapninger har ikke våre ord makt til å skape ex nihilo (av intet), men de har makt til å uttrykke tanker. Fordi forstanden former adferden vår, har ideer og tanker kommunisert av andre gjennom språk en enorm innflytelse på våre moralske beslutninger. Å følge en sann ide er å følge Gud (Joh 17,17), men å følge en usann ide er å følge Djevelen (Joh 8,44).

Skriften viser oss betydningen av ord, særlig i forhold til navngivelse. Den som navngir har autoritet over og ansvar for den andre; Gud navngir mennesket (1 Mos 2,7), mannen navngir kvinnen (1 Mos 3,20), og mennesket navngir dyrene og plantene (1 Mos 2,19). Videre symboliserer personnavn og navneendringer at personen får en ny rolle og en ny autoritet: Abram blir Abraham (1 Mos 17,5), Jakob blir Israel (1 Mos 35,10) og Simon blir Peter (Matt 16,18). Navn og ord er altså meget viktige i at de brukes til å representere og innføre den rette orden Gud har skapt verden til.

Sannhet defineres som likhet mellom ide og virkelighet, og er til syvende og sist å finne i Gud, som er Sannheten Selv (Joh 14,6; ST I, q.16, a.5). For Gud er det ingen forskjell mellom virkeligheten og Hans ide om den fordi virkeligheten formes av Hans Ord. For mennesker derimot må ideer og ord underordnes og formes av den virkeligheten vi ser rundt oss for å oppnå sannhet. Vi må velge oss ord som reflekterer den verden vi lever i. Å velge ord i strid med virkeligheten er definisjonen på løgn fordi ordene vi bruker ikke kan forandre tingen vi taler om.

Den postmoderne forståelsen

Postmodernismen avanserer det motsatte syn, nemlig at virkeligheten er slik vi oppfatter den gjennom språk og kultur og at dette er den eneste form for virkelighet. Den postmoderne teorien om språk ble fremstilt av den franske filosofen Jaques Derrida gjennom siste halvdel av 1900-tallet og kalles «dekonstruksjon», dvs. en dekonstruksjon av Vestlig (og derfor kristen) filosofi og språkforståelse. Derrida kritiserer tidligere filosofers fokus på en tings essens (hva den er) heller enn dens utseende, og mener at virkeligheten består av hvordan vi oppfatter omgivelsenes utseende, ikke essens.

Dekonstruksjon, som følger i eksistensialismens og marxismens fotspor vil si at hva noe er avhenger av hvem som ser på det. Dette er, sier de, fordi samfunnets maktstrukturer har konstruert en kultur og et språk som styrer hva folk tenker. En annen viktig fransk postmodernist, Michel Foucault, som er i samme ‘tradisjon’ som Derrida, sier at språket er et middel for de mektige, brukt til å forme massenes tankegang. Selv om denne teorien hovedsakelig avanseres av spesielt radikale filosofer ser vi fruktene av den i samfunnet som sådant. Det arter seg i slike påstander som «alle har rett, på sin måte», «alle religioner er sanne», «Gud finnes for meg, men ikke nødvendigvis for alle», eller «det er sant for deg, men ikke for meg». Slike påstander og hele ideologien er problematiske, både logisk og moralsk.

Logiske mangler

Relativismen som oppstår som resultat av dekonstruksjon betyr at det ikke finnes ideer som er absolutt sanne. I så fall kan heller ikke postmodernismen sees på som absolutt sant, noe som er inkonsistent. «Alt er relativt» er en selvmotsigelse, for da vil den påstanden også være relativ. Postmodernismen kan heller ikke gjøre rede for hvordan mennesker på tvers av bakgrunn og geografi kan observere og holde fast på samme grunnleggende sannheter om naturen og etikk. Videre er det umulig, i en virkelighet formet av språket, at noen kan ha en ide som de har «vanskelig for å sette ord på.» Hvis ingenting finnes utenom språk og uttrykk, hvordan kan ideer mangle uttrykk? Til sist er det åpenbart at ideene vi benytter i møte med verden har forskjellige utfall: det finnes noen teorier som stemmer bedre enn andre i praksis, noe som er uforenelig med relativisme. Vi blir nødt til å akseptere at virkelighet er noe eksternt og at språk er en måte å beskrive heller enn å skape virkelighet på.

Altså, hvis Gud finnes «for meg» så finnes Han for alle, fordi Guds eksistens ikke er avhengig av personlig oppfatning, det er en ekstern realitet som dermed gjelder for alle uansett om de tror det eller ei. Virkeligheten er utenfor den som observerer, så ideer om den kan enten ligne eller være forskjellig; individets bakgrunn eller ståsted endrer ikke noe utenfor dem selv. Bakgrunn og oppvekst kan påvirke hvilke ideer vi ønsker at var sanne, men de erstatter ikke fornuftens lys, som skinner for alle mennesker og viser ting slik de er.

Moralske mangler

Postmodernistisk dekonstruksjon er også en uetisk og ukristen filosofi. Det stemmer riktignok at språk kan brukes for å manipulere folks tanker og ideer, men ved å si at det gjør disse tankene sanne for den enkelte avskaffer objektiv sannhet og hever mennesket til mester over virkeligheten, i Guds sted. Denne tankegangen har gjennomsyret hele samfunnet med en likegyldighet i forhold til rett og galt, godt og ondt, og har erstattet felles moral med en radikal individualisme. Enkeltpersonens følelser og subjektiv erfaring, informert av kulturell og etnisk bakgrunn, er nå det eneste som egentlig betyr noe. Vi har dermed ikke lov til å fortelle andre at de tar feil, for det ville være å utfordre deres frihet og rett til å definere sin egen virkelighet.

Fra dette kommer mange av de sosiale og etiske problemene som har oppstått i senere tid. Tanken om at virkeligheten bestemmes av eget selvbilde er opphavet til transbevegelsen: fra nå av er kjønn underlagt selvforståelse, ikke biologi. Av samme grunn kan homofile relasjoner kalles «ekteskap», drap av syke og gamle kalles «eutanasi» (gresk: «god død»), og fosterdrap kalles «å avbryte et svangerskap». Disse ordmanipulasjonene uttrykker et ønske om å skjule de handlingene de betegner. I tillegg kalles de eksempler på frihet og toleranse, noe som ignorerer at frihet er uadskillelig fra sannheten. Herren sier:

«Dersom dere blir i mitt ord, da er dere i sannhet mine disipler. Og dere skal kjenne sannheten, og sannheten skal frigjøre dere.» (Joh 8,31-32)

Med vår frihet skal vi tjene Gud, ikke oss selv:

«For dere ble kalt til frihet, brødre. La bare ikke friheten bli et påskudd for kjødet, men tjen hverandre i kjærlighet» (Gal 5,13).

Samtidig som denne ideologien gjør mennesket til alle tings målestokk (jfr. sitat av Protagoras, gresk filosof) og tilsynelatende gir stor frihet ender faktisk opp med et svært tragisk menneskesyn: den benekter menneskets evne til å tenke selv, til å forstå verden med fornuft og å ta beslutninger selv. Menneskets virkelighetsoppfatning blir bundet til deterministiske biologiske impulser, sosial status, etnisk bakgrunn og overmaktenes undertrykkelse. Ingenting er åpent for valg, fri vilje, eller selvbestemmelse – alle formes jo av materialistiske omstendigheter.

Konklusjon

Postmoderne dekonstruksjon sees kanskje på som en ny bevegelse, men opprøret mot Guds makt over sannhet og virkelighet er en svært gammel ide, fordi den går tilbake til Djevelens opprinnelige opprør. Det er viktig å holde fast ved at ord, språk og begreper har reell betydning fordi de bygger på en virkelig og regelmessig verden utenfor subjektive oppfatninger. Forsøk på å forvrenge språk og ord må motstås, og sannheten må ikke forsakes for en falsk barmhjertighet; «sannhet gleder seg ikke over urettferdighet, men har sin glede i sannheten» (1 Kor 13,6). Kjærlighet er livet i sannheten, i Gud som er Sannhet og Kjærlighet. Man vinner kjærlighet i sannhet ved å forsake et fåfengt ønske om makt over virkeligheten og ved å la seg forme og lede av Guds Ord blitt Kjød.

 

Skrevet av: Peder Foss

Bilde av: Peter Feghali, unsplash.com

Relevante nyheter

Ungdomsleir 2018, tatt med åpne armer

Sommerferie

Kontoret er ubemannet fra 13. til 17.juli. Vennligst send mail til nuk@nuk.no om det skulle være noe. Vi skal prøve å svare så snart kontoret er bemannet igjen. God sommer!    Hilsen Norges Unge Katolikker     les mer »

Ukategorisert