- Bilde: istock
I et land som Norge er det kontroversielt å være motstander av abort. Derfor kan det nok være skremmende for mange å uttale seg på vegne av Kirkens lære på dette området. Utgjør ikke abortforbudet en innskrenkning av kvinnens rett til å bestemme over egen kropp? I takt med den teknologiske utviklingen de siste årene har dessuten nye moralske spørsmål om liv og død oppstått. Dette gjelder for eksempel eutanasi, stamcelleforskning og genmanipulering, saker som ofte blir omtalt i forbindelse med såkalt bioetikk. Hva sier Kirken om slike ting, og hvorfor?
Til å begynne med bør det understrekes at selv om deler av Kirkens lære kan høres ut som «harde ord» (Joh 6, 60), må vi alltid huske på svaret som Jesus fikk av Peter: «Herre, hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord» (Joh 6, 68). Vi må altså være i stand til å se forbi våre egne meninger og interesser, og forsøke å tyde Guds vilje. Som kong Salomo skriver: «Stol på Herren av hele ditt hjerte, støtt deg ikke til din egen innsikt!» (Ordsp 3, 5). La oss nå sette i gang!
Kirken lærer at abort ikke er tillatt under noen omstendigheter, fordi det strider mot Guds femte bud: «Du skal ikke slå i hjel» (2 Mos 20, 13). Abort blir altså regnet som drap på et ufødt barn. Det er åpenbart at fosteret som vokser i mors liv er et levende vesen, men kan det også regnes som en person på lik linje med oss? Vi leser at «kroppen er død uten ånd» (Jak 2, 26), noe som tyder på at hvert menneske har sjel fra livets første øyeblikk, det vil si fra unnfangelsen av. Vi leser også at Johannes Døperen anerkjente Jesus allerede før han ble født. Elisabet sier til Maria: «For da lyden av din hilsen nådde øret mitt, sparket barnet i magen min av fryd» (Luk 1, 44).
Les mer: Den katolske kirkes katekisme, 2270-2272; 2322.
Kvinnens rett til å bestemme over egen kropp kommer altså ikke inn i bildet, siden det nye livet som vokser i henne slett ikke tilhører hennes kropp. Fosteret er et nytt og eget individ, som også er i stand til å ha sitt eget forhold til Gud: «Dine øyne så meg da jeg var et foster» (Sal 139, 16). Av dette følger nødvendigvis også at bruk av stamceller fra embryoer, eller hvilke som helst andre prosedyrer som medfører tap av liv, er forbudt. Nyere medisinsk forskning har dessuten vist at stamceller fra voksne mennesker kan ha like stor velgjørende effekt som embryonale stamceller, slik at det ikke lenger finnes noen god unnskyldning for å ta livet av ufødte barn.
Kirken lærer som kjent også at «aktiv dødshjelp», eller såkalt eutanasi, er forbudt. Også her er begrunnelsen at dette er en praksis som strider mot det femte bud: Vi har aldri rett til å ta livet av uskyldige mennesker, for «kroppen deres er et tempel for Den Hellige Ånd som bor i dere» (1 Kor 6, 19). Dette gjelder uavhengig av hvor mye de måtte ønske det selv, for «det er en tid for alt som skjer under himmelen: en tid for å fødes, en tid for å dø» (Fork 3, 1-2). Vi leser også: «Hvorfor vil du dø før tiden?» (Fork 7, 17). Ingen bør gjøres til bøddel på grunn av et menneskes ønske om å forlate denne verden før deres tid har kommet. Menneskeverdet er helt ukrenkelig.
Les mer: Den katolske kirkes katekisme, 2277-2279; 2324.
En vanlig innvending mot Kirkens forbud er at mennesker ikke bør tvinges til å holde ut store smerter ved livets slutt. Dette avslører imidlertid et feilaktig syn på hva det er som gjør livet verdt å leve: Menneskelivets verdi kommer fra vår iboende natur, det faktum at vi er «skapt i Guds bilde» (1 Mos 1, 27); den kommer ikke i ulike verdigrader som kan måles ut fra hvor mye smerte eller nytelse vi føler. Bibelen forteller oss til og med at smerte og lidelse faktisk kan være verdifullt i seg selv: «Ja, ikke bare det, vi er også stolte over lidelsene. For vi vet at lidelsen gir utholdenhet, utholdenheten et prøvet sinn, og det prøvede sinn håp» (Rom 5, 3-4). Når vi ikke føler oss så bra kan vi huske på Jesus, som led for oss, og forene våre lidelser med hans.
Les mer: Den katolske kirkes katekisme, 1508; 1521.