Bilde: Wikimedia Commons
Hvis leseren hittil har vært veldig observant, kan det hende at han eller hun har lagt merke til et system bak inndelingen av de syv sakene jeg hittil har tatt opp: Jeg har forsøkt å legge opp til en progresjon, ikke bare fra de mest grunnleggende til de mest detaljerte spørsmålene, men også fra minst til mest kontroversielle spørsmål. De to forrige punktene fra Kirkens lære var sikkert ille nok for moderne mennesker å svelge, men dette siste punktet er virkelig omstridt. Siden den såkalte «seksuelle revolusjon» i vestlige land på 1960-tallet, har folk flest vært skeptiske til enhver lære som lukter av begrensninger på fri seksuell utfoldelse. Få ting er mer upopulært.
Likevel står Kirken på sitt, og forkynner sin lære om ekteskap og seksualitet. Spørsmålene er mange: Hvorfor kan ikke to mennesker av samme kjønn gifte seg med hverandre? Hvorfor er det galt å ha sex utenfor ekteskapet? Hvorfor er det galt å bruke kunstige prevensjonsmidler? Hva med pornografi og onani, det er vel ikke synd? Mange katolikker i dag er ikke engang klar over Kirkens lære på dette området, og mange av resten bryr seg nesten ikke i det hele tatt. Mange vegrer seg nok for å tale åpenlyst om slike ting, men da må vi stille følgende spørsmål: «Er jeg nå blitt en fiende fordi jeg sier dere sannheten?» (Gal 4, 16). Vår Herre oppfordrer oss til å tale klart og tydelig, uten tvetydighet: «La et ja være ja og et nei være nei!» (Matt 5, 37).
Guds plan for ekteskapet springer ut av det faktum at han i begynnelsen skapte mennesket «som mann og kvinne» (1 Mos 1, 27). Det vil si at hvert menneske på sett og vis er utilstrekkelig i seg selv, fordi det ikke kan gjøre alt uten hjelp fra et menneske av motsatt kjønn: «Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og holde fast ved sin kvinne, og de to skal være én kropp» (1 Mos 2, 24). Det er en grunn til at man ofte omtaler sin ektefelle som «min bedre halvdel». To mennesker av samme kjønn kan imidlertid ikke tilføre noe nytt til hverandre på samme måte, fordi de ikke utfyller hverandre. Såkalt likekjønnet «ekteskap» blir derfor ansett av Kirken som en umulighet, fordi det ligger i selve ekteskapets natur å være en forening av mann og kvinne.
Les mer: Den katolske kirkes katekisme, 2357-2359.
Det er klart ut fra Kirkens lære at ekteskapets formål er nært forbundet med denne kjønnslige foreningen. Gud sa til våre første foreldre: «Vær fruktbare og bli mange, fyll jorden og legg den under dere!» (1 Mos 1, 28). Uten nødvendigheten av å føre menneskeslekten videre, hadde det ikke vært behov for noe som ekteskap. Derfor sier Jesus at denne ordningen vil opphøre i det neste liv: «For etter oppstandelsen verken gifter de seg eller blir giftet bort; nei, de er som engler i himmelen» (Matt 22, 30). Vi ser altså at ekteskap ikke simpelthen har med kjærlighet å gjøre; Jesus befaler oss å «elske hverandre» (Joh 13, 34), og til og med: «Elsk deres fiender» (Matt 5, 44). Naturligvis kan to personer elske hverandre uavhengig av kjønn, men ekteskapet er til for ektefellenes forening og helliggjørelse, samt unnfangelse og oppdragelse av nye menneskebarn.
Les mer: Den katolske kirkes katekisme, 1652; 2249.
Alt som strider mot denne guddommelige planen blir følgelig regnet som synd: «La ekteskapet holdes i ære av alle, og la ektesengen bevares ren. For Gud vil dømme dem som driver hor eller bryter ekteskapet» (Hebr 13, 4). Seksuelle synder er et brudd på det sjette bud: «Du skal ikke bryte ekteskapet» (2 Mos 20, 14). Men hvor mye ligger egentlig i dette? Kirken regner både direkte utroskap og sex før inngått ekteskap som grove synder. Men det stopper ikke der, for Jesus gjør det klart at urene tanker og bruk av pornografi er synd: «Den som ser på en kvinne for å begjære henne, har allerede begått ekteskapsbrudd med henne i sitt hjerte» (Matt 5, 28).
Les mer: Den katolske kirkes katekisme, 2353-2354; 2391.
Til sist kommer vi til to av Kirkens læresetninger som er spesielt vanskelig for mange å godta, selv for de fleste ikke-katolske kirkesamfunn, nemlig forbudet mot både prevensjon og onani. Kirken lærer nemlig at Gud til syvende og sist ikke har gitt mennesket kjønnsdeler av noen annen grunn enn at de skal brukes til deres naturlige forplantningsfunksjon. Bruk av prevensjon har dessuten blitt ansett som et urettmessig inngrep i Guds plan: «Barn er en gave fra Herren, livsfrukt er en lønn», og «Salig er den mann som fyller sitt kogger med dem» (Sal 127, 3 og 5).
Les mer: Den katolske kirkes katekisme, 2368-2370.
Onani kan på en måte sies å være enda verre, fordi det fullstendig løsriver seksualakten fra et naturlig forhold mellom to mennesker: «Når han gikk inn til sin brors kone, lot han sæden gå til spille på jorden for ikke å gi broren etterkommere. Men det Onan gjorde, var ondt i Herrens øyne, og han tok livet hans også» (1 Mos 38, 9-10). Det blir ofte sagt at Onans synd ikke besto i noe annet enn at han nektet å følge skikken om såkalt levirat, som sier at broren til en død mann skal gi barn til hans enke og føre slekten videre (5 Mos 25, 5). Straffen for brudd på denne skikken var imidlertid begrenset til offentlig ydmykelse, langt unna dødsstraff (5 Mos 25, 7-9).