Kvinnelige prester

Noe som mange i dag har problemer med å forstå seg på, er Kirkens lære om at kvinner ikke kan bli prester. Hvorfor må det være slik? Bør ikke alle moderne mennesker avfeie dette som et «gufs fra middelalderen», en levning fra en uopplyst tid? Er det ikke diskriminerende å hevde at menn er i stand til å gjøre noe som kvinner ikke kan gjøre? I slike spørsmål kan det være lett å la følelsene ta overhånd og forpurre ethvert forsøk på å diskutere saken rasjonelt. Derfor må vi puste dypt inn og gjøre vårt beste for å se hva som ligger bak denne kontroversielle læren.

Apostelen Paulus skriver at kvinner ikke kan «undervise eller bestemme over mannen» (1 Tim 2, 12) i en liturgisk sammenheng, selv om de gjerne må «be eller tale profetisk» (1 Kor 11, 5). Undervisning og lederskap ble nemlig ansett av de første kristne for å være to av prestenes mest grunnleggende oppgaver. De skulle bli opplært «både til å veilede i den sunne lære og til å vise rett dem som sier imot» (Tit 1, 9). Kirken har altså fra begynnelsen av utelukket kvinner fra presteskapet. Men var ikke dette simpelthen et resultat av kulturelle fordommer som vi nå har vokst forbi? Hvilken mulig begrunnelse kan finnes for en såpass diskriminerende ordning?

Kirken kommer ikke til læremessige avgjørelser basert på hva som er populært eller «politisk korrekt» på et gitt punkt i historien. Derfor må vi ikke være redde for å innrømme at Gud faktisk diskriminerer mellom folk, så lenge det ikke betyr noe annet enn å behandle ulike ting ulikt. Det stemmer riktignok at «Gud ikke gjør forskjell på folk» (Apg 10, 34) når det gjelder iboende verdi og tilbud om frelse, men vi leser også: «I Kirken har Gud for det første satt noen til apostler, for det andre profeter, for det tredje lærere, deretter mektige gjerninger, deretter nådegaver til å helbrede, til å hjelpe, til å lede og til ulike slag tungetale» (1 Kor 12, 28). Vi bør absolutt ikke behandle apostlene som om de var profeter, eller profetene som om de var lærere.

Det er altså klart og tydelig at Gud har gitt oss mennesker en grad av arbeidsdeling i Kirken, og at slike ulikheter er nødvendige for at Kristi mystiske legeme overhodet skal kunne bestå: «Hvis hele kroppen var øye, hvor ble det da av hørselen? Hvis det hele var hørsel, hvor ble det da av luktesansen? Men nå har Gud gitt hver enkelt lem sin plass på kroppen slik han ville det» (1 Kor 12, 17-18). Å hisse seg opp over at det bare er menn som kan bli prester, blir da litt som å hisse seg opp over at det bare er kvinner som kan bli gravide. Slik er det bare. Men er det slik?

Les mer: Den katolske kirkes katekisme, 369; 1936-1937; 2333.

For det første er det mange som peker på det faktum at Gud valgte å bli menneske i form av en mann: Jesus av Nasaret. Gud ble altså ikke en kvinne, og kan hende ligger det noe mer enn bare ren tilfeldighet i dette. Kirken lærer dessuten at presten står «i Kristi sted» når han utfører sine prestegjerninger: «Det var jeg som ble deres far i Kristus Jesus da jeg ga dere evangeliet» (1 Kor 4, 15). Derfor kaller vi også presten for pater, som betyr «far». Siden det kun er menn som kan være fedre, og som følgelig kan representere den mannlige Jesus under feiring av liturgien, hadde det vært merkelig og upassende å anvende kvinnelige prester til dette. Det hadde faktisk vært like upassende som at en mann skiftet kjønn og ble mor. Skjønt, i dagens uberegnelige kultur er det kanskje bare et spørsmål om tid før slike forslag blir til noe mer enn en fjern idé.

Når vi først er inne på dette med kultur: Burde ikke Kirken likevel følge med i tiden og kvitte seg med denne læren? Ville ikke Jesus ha støttet forslaget om kvinnelige prester dersom han hadde levd i dag, og ikke for 2000 år siden? Det har vi ikke noe for bevis for, og faktisk er det mye som tyder på det motsatte. Jesus var slett ikke redd for å trosse samfunnets normer, for eksempel da han møtte den samaritanske kvinnen. Hun sa: «Hvordan kan du, som er jøde, be meg, en samaritansk kvinne, om å få drikke?» (Joh 4, 9). For en vanlig jøde hadde dette vært skandaløst, men Jesus var Gud; han behøver ikke å ta hensyn til sin egen samtid. Derfor er det påfallende at han ikke gjorde noen av sine kvinnelige disipler til apostler (de som ble sendt ut).

Les mer: Den katolske kirkes katekisme, 1577.