- Bilde: www.tumblr.com
Læren om skjærsilden er kanskje noe av det som er mest særegent for Den katolske kirke. Andre kristne trosretninger har et begrep om himmel og helvete, men skjærsilden er noe for seg selv. Hvor finner vi støtte for dette i Bibelen? Hva er avlat, og hva har det med skjærsilden å gjøre? Hadde ikke Martin Luther rett da han gjorde opprør mot kirkeledelsen fordi de sa at folk kunne kjøpe seg fri fra straffeskyld? Dessverre er det slik at mange spørsmål om Kirken springer ut av historiske hendelser som ofte blir misforstått, og i dette tilfellet gjelder det avlatshandelen i senmiddelalderen. Nok en gang skal jeg forsøke å svare på hvert spørsmål i tur og orden.
Kirken lærer at skjærsilden (eller purgatoriet) er en tilstand som befinner seg mellom det jordiske liv og himmelen, hvor menneskelige sjeler som ikke har fått gjennomgå tilstrekkelig renselse på jorden må oppholde seg før de kan få nyte det salige syn. Sjelene i skjærsilden har imidlertid mottatt Guds nåde, og er derfor sikre på sin frelse. Bibelen er klar på at «noe urent skal aldri komme inn» (Åp 21, 27) i himmelen, og vi leser om Gud: «Ditt blikk er for rent til å se på det onde» (Hab 1, 13). Hvor mange av oss vil ha oppnådd en slik grad av renhet innen vi trekker vårt siste åndedrag? Selv om de verste syndene er tilgitt, vil vi ikke være rene nok.
Paulus’ første brev til korinterne blir ofte brukt for å forklare denne læren. Han skriver: «Ingen kan legge noen annen grunnvoll enn den som alt er lagt, Jesus Kristus. Men om noen bygger på grunnvollen med gull, sølv eller edelstener, med tre, høy eller halm, skal det en gang vise seg hva slags arbeid den enkelte har gjort. Herrens dag skal gjøre det klart, for den åpenbarer seg med ild, og ilden skal prøve hvordan den enkeltes verk er. Om det byggverket noen har reist, blir stående, skal han få sin lønn. Dersom det brenner opp, må han lide tapet. Selv skal han bli frelst, men bare som gjennom ild» (1 Kor 3, 11-15). Hva i alle dager skal dette bety for noe?
Les mer: Den katolske kirkes katekisme, 1030-1032.
I dette skriftstedet går Paulus ut fra at man allerede er blitt frelst, og derfor har Jesus Kristus som «grunnvoll». Etter at døden inntreffer vil hver og en av oss komme ansikt til ansikt med vår guddommelige dommer, som er «en fortærende ild» (Hebr 12, 29), og han skal prøve den enkeltes livsverk for å se om det er godt eller dårlig. «Om det byggverket noen har reist, blir stående, skal han få sin lønn» (1 Kor 3, 14); det vil si at han straks får komme til himmelen. «Dersom det brenner opp, må han lide tapet. Selv skal han bli frelst, men bare som gjennom ild» (1 Kor 3, 15); det vil si at han også får komme til himmelen, men først etter en periode med lidelse. Dette er skjærsilden, hvor alle sjelens ufullkommenheter blir brent opp av Guds nærvær.
Men hvordan kan sjelen fremdeles være ufullkommen dersom vi er blitt tilgitt av Gud? For å forstå skjærsilden fullt ut, er det viktig å forstå skillet mellom syndens evige og timelige straff. Se for deg at du skulle slå en spiker inn i et gjerde for hver gang du syndet. Syndsforlatelse blir på en måte som å trekke ut spikrene, men se: Hullene i gjerdet vil stå igjen som et tegn på dine tidligere misgjerninger. Synd får altså konsekvenser i verden, og ikke bare i sjelen. Vi leser at profeten Natan sa følgende til kong David etter hans bekjennelse: «Så har også Herren tatt bort din synd. Du skal ikke dø. Men fordi du gjorde dette og foraktet Herrens ord, skal han dø, sønnen du har fått» (2 Sam 12, 14). David er altså fri fra evig straff, men må likevel sone for sine synder ved å miste sin sønn. Han blir frelst, «men bare som gjennom ild» (1 Kor 3, 15).
Les mer: Den katolske kirkes katekisme, 1472.
Vi kan ta vekk mye av syndens timelige straff ved å gjøre bot i dette livet. Det er derfor presten gir oss en liten botsgjerning på slutten av skriftemålet. Men det er ofte noe som gjenstår når vi forlater denne verden, og det er denne resten vi må gjøre opp for i skjærsilden. Jesus sier: «Du slipper ikke ut derfra før du har betalt til siste øre» (Matt 5, 26). Heldigvis står vi ikke alene om dette, for vi har hele Kirken til å hjelpe oss. Det er nettopp her læren om avlat kommer inn.
Avlat kan defineres som det vi mottar når Kirken reduserer den timelige straffen vi kan være gjenstand for selv om våre synder er tilgitt. Vi leser at Jesus overførte makt og myndighet til apostlene: «Alt dere binder på jorden, skal være bundet i himmelen, og alt dere løser på jorden, skal være løst i himmelen» (Matt 18, 18). Denne makten kan tas i bruk, ikke bare for å løse de troende fra syndens evige straff gjennom skriftemålet, men også for å løse dem fra timelig straff ved å tilby avlat. Gjennom historien har Kirken gjort det mulig å motta avlat for en rekke gode gjerninger, så som bønn, faste og almisser. Sistnevnte har vært gjenstand for mye misforståelse.
Bibelen sier mye om verdien av å gi almisser til gode formål: «Gi til den som ber deg, og vend ikke ryggen til den som vil låne av deg» (Matt 5, 42). Kirken bestemte derfor at de troende kunne motta avlat ved å gi penger til et godt formål, for eksempel mat og husly for de fattige, eller byggingen av en ny kirke for å gi ære til Gud. I seg selv er dette helt greit, men det oppsto problemer i senmiddelalderen når enkelte kirkemenn forkortet prosessen og tok imot direkte betaling. Denne praksisen kom farlig nær såkalt simoni, eller kjøp og salg av åndelige gaver. Peter sier om dette: «Måtte pengene dine gå til grunne sammen med deg, du som tror at du kan kjøpe Guds gave for penger!» (Apg 8, 20). Det var slike avlatsmisbruk som provoserte Luther og de andre reformatorene, men ingen har klart å vise at Kirkens bruk av avlat er galt i seg selv.
Les mer: Den katolske kirkes katekisme, 1474-1479; 1498.